Guds vilje, folkets ønske

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«ISLAM ER frihetens religion», står det på en av de mange ayatolla Khomeini-plakatene som utgjør en del av gatebildet i Teheran og andre iranske byer. Plakatene står som et symbol på revolusjonen mot sjahen i 1979 og skal samtidig minne iranerne om at de bor i en rettferdig religiøs stat.

I disse dager får plakater som disse en stikk motsatt virkning, ikke minst blant de millioner av iranere som stiller seg skeptiske til resultatet av presidentvalget 12. juni. Er den brutale atferden til opprørspoliti, revolusjonsgardister og Basij-milits et uttrykk for islamsk frihet? Er dette guds vilje?

Irans åndelige leder ayatolla Ali Khamenei og hans religiøse støttespillere har fått et legitimitetsproblem. En ting er at det iranske folket er splittet i synet på om Mahmoud Ahmadinejad eller Mir Hossein Mousavi var den reelle valgvinneren. En langt mer alvorlig sak er at Khameneis egenmektige håndtering av de siste dagers hendelser underminerer selve fundamentet for den islamistiske iranske staten; frihet fra diktatur.

MAN KAN IKKE trekke en direkte sammenlikning mellom det som skjer nå og revolusjonen som styrtet sjahen i 1979, men det finns paralleller. En av dem er måten å vise motstand på ved å gå opp på hustakene etter mørkets frambrudd og rope «gud er stor». Religiøse symboler brukes ofte av demonstrantene i Iran. Selv om opposisjonsbevegelsen er splittet i religiøse og ideologiske spørsmål, er det viktig å være klar over at det ikke er islam som religion det stilles spørsmål ved, men ved personene som forfekter å etterkomme guds vilje. For muslimer er det å fremme rettferdighet og forby urett et av de viktigste religiøse påbudene, i tråd med Koranens budskap. Dette har også vært credoet til det islamistiske lederskapet helt siden 1979. Aldri har vel troverdigheten deres vært så lav som nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅR FOLK ROPER «død over Khamenei», er ikke det bare provoserende overfor regimet. Slike meningsytringer er også med på å svekke den åndelige lederens autoritet. Under ayatolla Khomeini var det ingen som verken ville eller våget komme med slike utsagn. Men Khomeini var klar over at selv en åndelig leder kunne gjøre feil, derfor ga han også det såkalte Ekspertrådet makt til å innsette og eventuelt avsette mannen som til enhver tid innehar Irans mektigste embete. Det vil neppe skje nå, men det er likevel interessant å merke seg at framtredende religiøse ledere begynner å uttale seg kritisk om regimet.

DEN FREMSTE KRITIKEREN er Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, som var en av de fremste i det religiøse lederskapet etter revolusjonen i 1979 og president fra 1989 til 1997. Rafsanjani er også leder for Ekspertrådet. Storayatolla Hossein Ali Montazeri, som holder til i den hellige byen Qom, har klart distansert seg fra Ali Khamenei. «Det er i strid med religionen å sette seg opp mot folkets ønsker», sier den 86-årige storayatollaen i en av sine kritiske kommentarer. Han har støtte fra flere andre geistlige. Det vakte oppsikt da en rekke av de fremste religiøse lederne i Qom flere dager etter presidentvalget ennå ikke hadde gratulert Ahmadinejad med seieren.

Det ble også sett på som oppsiktsvekkende at mange av den islamske republikkens ledende menn var fraværende da ayatolla Ali Khamenei holdt sin tale under fredagsbønnen for en uke siden. De tidligere presidentene Rafsanjani og Mohammad Khatami manglet, det samme gjorde nesten halvparten av representantene i nasjonalforsamlingen Majlis og de fleste av Ekspertrådets medlemmer. Slikt er ikke vanlig kost.

Men talen til Ali Khamenei ble historisk på flere måter. Mange hadde ventet at han skulle opptre som en meklingsmann og prøve å skape forsoning, slik rollen som åndelig leder ifølge ayatolla Khomeini var ment å være. I stedet opptrådte han som en egenmektig despot og ga full støtte til den omstridte presidenten Mahmoud Ahmadinejad.

MENS DET TIDLIGERE er sagt at det iranske statssystemet består av 80 prosent teokrati og 20 prosent demokrati, er det mange som mener at demokratibiten nå er forsvunnet. Den iranskfødte forfatteren og journalisten Amir Taheri mener at Iran har gått fra å være en islamsk republikk til et islamsk emirat, med Ali Khamenei som emir og enehersker.

Uansett kan Khamenei og Ahmadinejad foreløpig holde seg ved makten ved hjelp av den mektige Revolusjonsgarden og den halvmilitære Basij-militsen. For dem og deres ihuga tilhengere er opposisjonsbevegelsen «terrorister» og «frafalne» som ikke etterlever guds påbud. Derfor mener de at de bare etterlever guds vilje når de slår ned på demonstrantene. Men så enkelt er det ikke.

Et regime som må ty til vold, befinner seg alltid i en tillitskrise. Ekstra ille blir det når denne volden utøves i en religions navn. For islamister er det legitimt å utøve jihad (hellig krig) mot dem som truer islam. Men det er også en plikt å bekjempe diktaturstater og despoter som undertrykker muslimer. Ali Khamenei og hans støttespillere møter seg sjøl i døra i disse dager.