Gufset fra fortida

Det er på dagen 100 år siden skolehjemmet Bastøy ble åpnet. Og Yngvar Ustvedt har skrevet boka «Djeveløya i Oslofjorden» som feller dommen over forbedringsanstaltene, skamplettene i vår sosialhistorie. Her skulle bygutter reddes fra dårlige hjem, tigging og kriminalitet av besluttsomme mennesker som ville dem vel. I stedet fikk de smake Jesus og pisken, militær disiplin og hardt gardsarbeid. I denne uka dokumenterte også forskeren Per Haave hvordan staten steriliserte taterne i Guds navn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den som ser seg tilbake, vil altså stadig få bekreftet hvordan avvikere ble møtt av staten med jernhard hånd. Ny dokumentasjon kommer som følge av ny tilgang til arkivmateriale. Ustvedt oppdaget at Riksarkivet kunne tilby førti hyllemeter papirer, brev og dokumenter om de gamle skolehjemmene for slemme gutter. Haave er den første som fikk tilgang til Riksarkivets steriliseringsarkiv.

  • Av dette kan vi lære mye om hvordan norske myndigheter i vår nære fortid - overgrepene foregikk til langt ut på 70-tallet - argumenterte forsøksvis rasjonelt for bokstavelig talt å hellige midlene de benyttet for å gjøre folk av fant og temme ville gategutter. Tilsynelatende var det ærlig kroppsarbeid, et sunt liv på landet, enkel, nærende mat og moderne pedagogiske metoder som skulle gjøre jobben i skolehjemmene. I virkeligheten hersket bestyreren med uinnskrenket makt over en uensartet gruppe gutter som vergerådene hadde dømt til fangenskap på ubestemt tid og på høyst vilkårlig grunnlag. Her bodde de under de kummerligste forhold i streng isolasjon fra samfunnet rundt.
  • Modellene for skolehjemmene var tukthusene og militærkasernene. De fleste ble lagt på ei øy for at guttene ikke skulle rømme. Det går en klar linje fra den beryktede straffekolonien i Fransk Guyana til det fryktede Alcatraz og til norske skolehjem for gutter helt ned til sju år. De verste het Bastøy og Toftes gave på Helg-øya, men også Lindøya ved Stavanger og Ulfnesøen ved Bergen tilbød strenge fysiske straffer, elendig mat og hardt arbeid. Spør en godt voksen mann i dag hva de voksne truet med da han var barn, og han oppgir navnet på nærmeste skolehjem. Det er ikke lenger siden, og i motsetning til forsøket på å utrydde taterne, angikk tvangsplasseringen av uskikkelige barn, folk flest. I alle fall som en trussel.
  • De skandaløse avsløringene av de uhyggelige straffene på skolehjemmene dukket opp med jevne mellomrom i bøker og aviser, og var med på å forandre de såkalte oppdragelsesmetodene i mer moderne retning. Inntil det ble klart at uansett om vi kalte det som foregikk bak murene for straff, behandling eller opplæring, så var skolehjemmene, som i mellomtida hadde fått navnet vernehjem, i realiteten fortsatt fengsler for barn og ungdom. Bastøy ble ikke nedlagt før i 1970, og er i dag et åpent fengsel for hvitsnippforbrytere og langtidsfanger i den siste fasen av soningstida.
  • I dag står staten i spissen for markeringen av hundreårsdagen på Bastøy, som også er et slags selvoppgjør med et av de mørkeste kapitlene av sosialhistorien. Som det er staten ved Sosial- og helsedepartementet som har bestilt forskningsstudien om den opprørende steriliseringen av taterne som helsedirektør Karl Evang oppfordret til. Sammen med staten er vi altså alle velkomne til å grøsse over gufset fra fortida, for snart er alle døde som hadde det egentlige ansvaret, og flere av skolehjemsguttene har oppnådd billighetserstatning i etterkant, for tort og svie.
  • Samtidig leter staten fortsatt etter gode råd for hvordan den skal gripe inn og oppdra verstinger og skoleskulkere. Vergerådene ble i sin tid avløst av barnevernet, som akkurat nå er i støpeskjeen. HVPU-reformen er under angrep fra dem som vil ha tilbake institusjonene. Og noen har etterlyst og argumentert for lovhjemmelen for tvangssterilisering av de psykisk funksjonshemmede. Vi står med andre ord på ny ved en korsvei der terrenget erfaringsmessig er særlig farlig og der staten må vise at den har lært av historien.