Guide til Oslo

Det er ikke mye som endrer seg mer dramatisk enn en storby. Oslo for eksempel. Hvorfor ikke la Olsen-banden guide deg inn i fortida?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORTIDA HAR i hele år stått i fokus. Ikke minst på grunn av 1905-jubileet har bøker, filmer og TV-programmer - fra brødrene Dahl til kåring av tidenes nordmann - vært konsentrert om å oppsummere og skue tilbake. Oslo har en helt spesiell plass i dette bildet, som arena for de fleste sentrale begivenhetene opp gjennom århundret. Og hver gang man ser et glimt av en gate, en plass eller en bygning man drar kjensel på, stiger den samme undring: Tenk at byen har sett slik ut.

OSLO KINEMATOGRAFER har utgitt en dobbel DVD, «By og gate, buss og trikk», med 24 av de til sammen 160 kortfilmene som har vært lagd om byen i perioden 1948 til 1982. Filmene ble i gamle dager vist som forfilmer på kino. Meningen var å skape en følelse av fellesskap hos byens borgere; en samling omkring en «felles bykultur». I denne perioden var fortsatt oppmerksomheten rundt såkalt levende bilder stor nok til at slike filmer vekket interesse, nesten uansett hva de handlet om. Hvordan ville dagens publikum reagere dersom man foran filmene satte i gang med opplysningsfilmer om Oslo Havn, Nordmarka eller T-banen? Med latter, undring eller protest?

DE 24 FILMENE er for Oslo-borgere et dypdykk inn i en svunnen tid. Allerede svart/hvitt-bildene forteller at dette er lenge siden. Filmene, som nå er oppbevart av Oslo Byarkiv, går strait og dokumentarisk - uten noe kunstnerisk dilldall - løs på sine emner. De speiler oppbygningen av Norge etter fem års krig; sykehus, skoler, kommunikasjon, gater, strømforsyning, bad, natur, kolonihager, drabantbyer, kosthold, kunst, trafikk, kolonihager og mye mer. Kjedelig? Egentlig ikke et øyeblikk. Man stopper bilder og anstrenger hukommelsen i ett kjør for å forsøke å huske. Hvor er dette? Hvordan ser det ut i dag? Jøye meg, er ikke dette lenger siden? Og så videre.

SLIKE AHA-opplevelser kan man også få gjennom å se gamle, norske spillefilmer. Nettopp det geografiske elementet gir en plussopplevelse i gjensyn med norsk filmhistorie. I passe tid før jul har for eksempel Nordisk Film samlet samtlige 14 filmer med Olsen-banden i én boks. Erfaringen viser at disse på mange måter undervurderte filmene slår omtrent like godt an hos oldefar som hos den alle yngste generasjonen. «Jeg har en plan» og «Helmaks, Egon» er slagord som holder seg.

MEN OLSENBANDEN er samtidig en særdeles effektiv guide til Oslo. Actionfilmen som sjanger skifter kulisser ustanselig. Biljakter, kupp, boligstrøk og kjente bygninger står stadig i fokus. I tillegg byr åtte av de fjorten filmene på såkalte location-spor. Kobler man inn dette sporet med fjernkontrollen, vil man stadig få opplyst hvor Olsen-banden befinner seg i skiftende situasjoner. Da ser man fort hvor mye byen har endret seg. Og ikke bare byen, men moter, bilmodeller, talemåter, samværsformer - en hel kultur er i endring. Byer fornye seg, det er byers vesen. Men vi elsker samtidig å huske hvordan den så ut før. Slik sett er Olsen-banden en utmerket reisefører.