Gull av gråstein

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg trodde «gullpensjon» var sånt som Eivind Reiten har. Derfor ble jeg unektelig ganske forbauset da jeg hørte at ordningen også inkluderer sykepleiere, lærere og barnehageassistenter.

Et øyeblikk ble jeg nesten litt glad på deres vegne, for at de tross alt skal få noe igjen for arbeidet de har lagt ned for andre mennesker. Inntil jeg skjønte at det var noe muffens her. For selvsagt ligger det ikke en skjult skatt, gjemt inne i en hemmelig klausul, som venter de offentlig ansatte når de er ferdige i arbeidslivet. Det er bare begrepene som endrer betydning veldig fort: I januar måned var «gullpensjon» et ord man brukte for å beskrive en ordning som ga etterlønn, opsjonsavtaler og en god pensjon fra fylte 60 år. De lærde var uenige om nøyaktig hvor mange millioner Eivind Reiten fikk med seg da han sluttet i jobben. Noen mente tallet var 78 millioner. Andre landet på 71. Og ikke vet jeg hva finanskrisen egentlig har gjort med den norske økonomien, men det er utvilsomt et sprang fra Reitens pensjonsordning til det de offentlige ansatte har å slå i bordet med.

Hadde jeg vært økonom hadde jeg sikkert skjønt hvorfor «vi» egentlig ikke har råd til å beholde dagens pensjonsordninger i offentlig sektor. Dette blir gjerne sagt lett nedlatende av folk som generelt syns at de som jobber i det offentlige – som ikke må forveksles med offentligheten – er håpløst umoderne. Det er så man kan ane at det bare er deres gode oppdragelse som holder dem fra å rynke på nesa, mens de belærer plebeierne om hvorfor det er for mye av det gode å la dem få beholde 66 prosent av sluttlønna si, etter 30 års arbeid. For selv om de har klart å presse fram en seier i denne omgang, så skal de vite at de både er egoistiske og hemningsløst uansvarlige på vegne av fellesskapet. Skal man dømme etter alt som har blitt sagt om hvor bakstreverske de er, de som kunne tenke seg å streike, skulle man tro de offentlig ansatte satt og ruget på hver sine gullegg. Og riktignok tjener de fleste mer enn ufaglærte barnehageassistenter, som skal beregne skatten sin fra en årsinntekt på litt over 200 000 kroner. Men det store flertallet har fortsatt det de fleste av oss vil være enige om er en ganske moderat lønn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessuten er det ikke sikkert at de har rett, de som sier at det blir for dyrt. At det statlige pensjonssystemet vil kollapse, slik at private aktører overtar hele markedet. «For dyrt» er, som det meste, et relativt begrep. Man kan jo snu på det, og lure på om vi har råd til en offentlig sektor som ingen vil jobbe i. Så lenge jeg kan huske har god pensjon vært brukt som argument for lavere lønn. Nøyaktig hvordan de hadde tenkt å overbevise folk om at de likevel burde bruke arbeidslivet sitt på å undervise barn, stelle syke, pleie eldre og vaske gulv i fremtiden, forble i grunnen nokså uklart. Bortsett fra å satse på de kvinnelige deltidsarbeiderne (som ville ha blitt rammet særlig hardt av de foreslåtte endringene) fortsatt ville være fornøyde med et klapp på kinnet og lommepenger i hånda. Vi kunne selvsagt, som en del økonomikommentatorer har påpekt, ha gitt dem mer penger nå og mindre penger i pensjon. I så fall ville det vært en idé å starte med høyere lønn, og deretter forhandle om pensjon, i stedet for å starte med å kutte pensjonen for deretter muligens, kanskje en gang, dersom vi husker det i fremtiden – selv om vi har glemt det gjennom hele fortiden – å gjøre noe med skjevheten i lønnsstrukturen.

«Det finnes jo knapt slitere lenger», sa min gamle kollega som jobber i en av landets største mediebedrifter. Det var for ganske nøyaktig et år siden, da vi forsøkte å skjønne hva den nye pensjonsreformen ville innebære for oss som ikke jobber i det offentlige. «Og om tretti år, er det enda færre. Da er industrien borte, og vaskehjelpene er innvandrere som reiser ut igjen før de blir gamle», sa hun, i et forsøk på å forklare meg hvorfor det var rettferdig å gå bort fra tanken om at pensjonen skal virke utjevnende. Det vil si, egentlig prøvde hun å forklare meg hvorfor det er gammeldags å ha det pensjonssystemet vi hadde (folk som driver med kroppsarbeid er bare oh, så yesterday. «I dag er det kunnskap som gjelder»). Deretter forklarte hun hvorfor det er mer rettferdig at en som har tjent mye gjennom karrieren, skal ha mye bedre betalt i pensjonstiden enn en som har tjent lite og svettet ganske hardt i jobben. I en sammenheng som dette er det selvsagt fristende å nevne at hun kommer til å få bortimot en halv million i året når hun går av med pensjon, men siden det virker smålig å gjøre det så personlig, får vi heller nøye oss med å slå fast at det slett ikke er sikkert at analysen hennes er riktig. Det er i hvert fall lett å tenke seg en nær fremtid, hvor det fortsatt vil være en del mennesker som jobber med fysisk krevende yrker.

Det er tre år til jeg fyller førti, men jeg føler meg i grunnen ganske lik folk som nærmer seg seksti, der jeg tilbringer sommerkveldene sammenkrøket i hagen, mens jeg luker løvetann og pønsker ut nye sneglefeller. Strengt tatt burde det vært en stund til jeg begynte å bekymre meg om pensjonen min. Det vil si, det er jo ikke en gang min egen pensjon. I det siste har sånne som meg kommet ekstremt heldig ut av ethvert forslag som kommer drivende, både fra den forrige og den nåværende regjeringen. Av en eller annen grunn er det akkurat vår måte å leve på som blir applaudert av pressen og belønnet av politikerne: Jobb ved siden av studier, et godt lønnet yrke i privat sektor, som ikke sliter på kroppen og har stor fleksibilitet, samt behagelige muligheter for å jobbe litt på si’ etter at man går av med pensjon. Det kunne selvfølgelig ha vært fordi det faktisk, rent objektivt sett, er det beste for samfunnet at alle var som meg. Men sannsynligheten er større for at motparten ikke har lyst til å se hvor stor forskjell det er på arbeidsfolk.