Gull i badekaret

Platebransjens forretningsmodell er utgått på dato. Valget er enkelt: Tilpasning på forbrukernes premisser, eller langsom død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TENK DEG at du er i gullbransjen. Alt er bling bling, helt til noen finner ut hvordan man kan røre sammen sitt eget gull i badekaret. Hva gjør du da?

I platebransjen sto man overfor en liknende problemstilling da fildeling via Internett med ett slag reduserte markedsverdien av innspilt musikk dramatisk. Den samme cd-platen som kostet 150 kroner i butikken, var plutselig tilgjengelig gratis på Internett for alle med et minimum av nettkunnskap. I Norge var fildeling lovlig til 2005. Privat kopiering er det fremdeles. Du bryter ingen lov hvis du kopier en venns cd, eller overfører musikkfiler til mammas iPod.

DET SKAL INNRØMMES at gullmetaforen halter en smule, blant annet fordi gull ikke er et åndsverk som kan kopieres ulovlig. Men du ser kanskje poenget? Det gjør ikke platebransjen. Der i gården pusser man advokater på 16-åringer som piratkopierer musikk, og overlater til teknologiselskaper som Apple å ta jobben med å trekke forbrukerne til de brede, lovlige løsningene for musikksalg på nettet.

Samtidig jobber de fire store, multinasjonale selskapene, EMI, Sony BMG, Warner og Universal, i kulissene for å posisjonere seg med eierinteresser i musikktjenester de håper å dominere med sine produkter, mens de aktivt saboterer andre, konkurrerende aktører. Markedsføringen mot en ny generasjon musikkjøpere må artistene selv ta tak i, ved å kommunisere med fansen på MySpace og andre nettsamfunn.

Platebransjens passiv-agressive holdning skyldes nok snarere frykt og inkompetanse, enn et bevisst ønske om å sabotere framveksten av et bredt og velfungerende digitalt musikkmarked. Men realiteten er at det vokser det opp nye generasjoner musikkelskere som verken handler cd-plater eller musikkfiler. I stedet deler de musikk uhemmet via chat, mobiltelefoner og fildelingsnettverk. Nylig uttalte netteksperten Gisle Hannemyr til Dagbladet at 2007 blir året opphavsretten begynner å dø for alvor.

Unge nettbrukeres rettsoppfatning, for ikke å snakke om hensynet til personvernet, gjør det stadig mindre fruktbart å forfølge en rent juridisk strategi. Man kan ikke saksøke framtida. Platebransjens ydmykende tilbaketog i bruken av forbrukerfiendtlige kopisperrer på CD-plater, viser at det heller ikke nytter å regulere forbrukeradferd med teknologiske hindre.

NOEN TROR platebransjen i framtida må forsøke å overleve på annonsefinansiert distribusjon av gratis musikk, eller på å sikre seg andeler av artistenes konsertinntekter. Andre mener suksessoppskriften er dramatiske priskutt og fjerning av alle kopisperrer.

Musikken vil uansett blomstre som aldri før, mens platebransjen står overfor et enkelt valg: Smertefull tilpasning på forbrukernes og nettets premisser, eller drukningsdød i gullbadekaret.