Gull til oss alle

I går var det 2909 dager siden svenskene sist vant gull i vinter-OL. Men hvem teller sånt, når alle nordmenn for lengst er blitt til gull?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DU KAN BLI HISTORIELØS av all norsk OL-lykke, men det er dumt. La meg derfor først utlevere en god venn. Han er 25+, smart, jobber i reklamebransjen og lever av å forstå den norske folkesjela. Mens svenskene passerte sine 2909 dager uten gull, var han ærlig forbannet: Langrennsgutta hadde misset den første gullsjansen, og han lot seg ikke avspise med at de norske løperne dominerte resten av resultatlista. Ikke det at han kan noe særlig om langrenn, om de fysiologiske marginene i tynnluft eller om sårbarheten i enhver idrettsprestasjon langs kroppens yttergrense. Men min venn kan noe om at Norge vinner. For husk: Nordmenn under tretti år kan knapt noe annet.

SNART HAR VI GLEMT hvordan vi litt eldre lo av landsmoder Gro da hun under Albertville-OL 1992 i gullalderens første dager pompøst deklamerte: «Det er typisk norsk å være god.» Ti år etter har hun fått rett. I hvert fall hvis godheten regnes i olympiske medaljer: På de samme ti åra har Norge vunnet over hundre olympiske medaljer, og framstår som samtidas internasjonale idrettsunder. Da er det på tide med litt historiefortelling.

I DEN NORSKE suksesshistorien finner du verken Gro Harlem Brundtland eller noen andre av 90-åras sentrale politikere. Norsk idrettspolitikk på riksplan er i beste fall til å le av: Ingen systematisk satsing på folkeidrett som helsetiltak og ingen tenkning om toppidrett som bærer av nasjonal identitet og kultur. Som alle revolusjoner begynte den norske idrettsrevolusjonen med et kupp: Etter null gull og mye fiasko i Calgary-OL 1988 ble herre- og selskapsklubben Norges olympiske komité kapret av resultatorienterte Arne Myhrvold. I følget hadde den nye formannen med seg den vennlige og systematiske bankmannen Bjørge Stensbøl, og sammen erobret de også styringen av toppidretten fra Norges Idrettsforbund. Et par år seinere var alle norske gulldrømmer sentralorganisert via Toppidrettsentret på Sogn i Oslo, der treningsoppleggene ble striglet, elitetrenerne drillet og ressursene til de enkelte idrettsgreinene nøye prioritert.

RESULTATENE KOM SELVSAGT FØRST i gamle norske paradegreiner. Allerede under det nevnte Albertville-OL møtte verdenspressen tallrikt opp på en egen internasjonal konferanse der Myhrvold og Stensbøl forklarte årsakene til det norske idrettsmiraklet. Gjestene nikket, noterte og forsto tilsynelatende alt om hvorfor det var så viktig for lille Norge å bli verdens nye idrettsstormakt: - Dere gjør det altså akkurat som gamle DDR, konkluderte en kollega fra New York Times som satt ved siden av meg, og hadde med unntak av systematikken i dopingbruket mer rett enn noen av oss stolte nordmenn likte. For idet Østblokken gikk i oppløsning, forsvant også all systematisk satsing på toppidrett som nasjonal ytre- og indremedisin med unntak av dette nye norske private initiativet.

SIDEN HAR NORGE gått på gull. I tillegg har alle under tretti lært at det er naturlig for nordmenn å løpe like fort som amerikanere, slå svensker i enhver idrett bortsett fra tennis og golf og spille fotball om ikke vakrere; så i hvert fall mer effektivt enn Brasil. På et drøyt tiår blir det nye nasjonale perspektiver av slikt. Litt på avstand går det an å se at denne nye selvfølelsen fra idrettsarenaen faller sammen med et av de største hamskiftene i nyere norsk historie: Overgangen fra etterkrigstidas tette solidaritetssamfunn til et Norge der individets eget behov mer og mer får førsteprioritet. Aldri har det vært så gjevt å være rik, lykkes med livets mange egne ekspedisjoner eller bare det å vinne.

DET ER GRUNN til å takke Bjørge Stensbøl og Olympiatoppen for gledene fra Salt Lake City. Siden Dagbladet denne gangen også er en av mange sponsorer for moroa, faller det lett. Men så lønner det seg å se bedre etter årsakene. Ironisk nok er det ikke de norske enkeltutøvere som feirer de største triumfene under OL, men den organiserte, langvarige dugnaden som startet da det var typisk norsk å tape. Bare sammen kan vi fortsatt regne med å gjøre mer enn å slå svenskene noen tusen dager til.