Gullalderen er forbi

Rammevilkårene for det gode liv er blitt mer ustabile. Trygghetens tidsalder er over. Vi går spennende tider i møte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GAUSDAL (Dagbladet): Jeg sitter sammen med landets fremste samfunnsøkonomer på valutaseminar, i flotte omgivelser, men likevel med en beklemmende følelse av at gullalderen er forbi. Ikke for finansminister Per-Kristian Foss (52) som mener at lønnsveksten i Norge må ned mot EU-landenes nivå. Ikke for direktør i Kredittilsynet, Bjørn Skogstad Aamo (57) som er opptatt av hvordan pensjonskassene skal forvalte sine penger på en god og sikker måte. Ikke for fylkesmann Sigbjørn Johnsen (52) som utreder et nytt pensjonssystem for dem som er yngre enn ham. Ikke for sentralbanksjef Svein Gjedrem (53) som tviholder på sitt inflasjonsmål i pengepolitikken selv om industrien raser som nedskutte festningsverk rundt ham. Og ikke for BI-professor Arne Jon Isachsen (57) som svært pedagogisk forteller oss at vi egentlig hadde vært bedre stilt uten disse oljepengene. Men for alle oss andre, er kanskje gullalderen over. For alle flittige, pliktoppfyllende, lojale og hver for oss nokså småforlangende lønnstakere, som verken har seilbåt, skjærgårdsjeep, hyttepalass på Hafjell eller fallskjerm, men som skjuler oss ansiktsløse bak statistikkene, er framtidsutsiktene mer usikre enn de har vært.

«THERE'S NO TIME for complacency,» sier Johnsen på Hedmark-engelsk, og simultanoversetter det til: «Det er messom itte tid for å legga seg på soffa'n.» Han gir oss som har en stund igjen til pensjonsalderen valget mellom å jobbe lenger, betale mer i skatt, eller få reduserte pensjonsytelser. Befolkningssammensetningen tvinger oss til det. Relativt få yrkesaktive kan ikke fø på eldrebølgens bråte av pensjonister. Fortsatt gjenstår mange spørsmål for Johnsen som skal legge fram sin innstilling 1. oktober. Men ett har han svar på. De som er født i 1950 eller før, blir ikke omfattet av det nye systemet. De vil beholde sine rettigheter fra det gamle, som er bedre enn det som kommer. Johnsen, født 1950, har ikke satt denne grensen for å berge sitt eget skinn, men ut fra en nøktern forventning om at det nye systemet først er på plass i 2010. Og da er han 60. Da vil han, for sin del, ha flere ganger full pott av opptjente pensjonspoeng som stortingsrepresentant, statsråd og fylkesmann. Hans jevnaldrende og litt eldre sekstiåtterkamerater, med tjenestepensjon, vil ha tjent opp sine rettigheter. De som bare har Folketrygdens ytelser, vil uansett ha små sjanser til å tjene opp særlig mye i det nye systemet. Men typisk er det likevel at generasjonen som slapp krigen, som har fått sine studielån og første boliglån betalt av inflasjon og gunstige skatteregler, nå berger seg i havn som siste gullkull av pensjonister. Snakk om timing!

«TIMELØNNSKOSTNADENE ligger nå 30 prosent over nivået hos våre handelspartnere,» sier finansminister Foss. Han vil ha ned lønnsnivået til folk flest. Det skal skje gjennom en lønnsvekst som ligger nærmere EU-nivå. Han vil ikke tallfeste det. Men vi for vår del kan jo minne oss selv om at svenskene tjener langt mindre enn vi gjør. Og befolkningen i EUs ti nye medlemsland har en svært lang vei å gå før de kommer opp på EU-nivå. Så ned skal vi. Sentralbanksjef Gjedrem karakteriserer Foss' mål som «mer ambisiøst» enn det han selv mener er forenlig med målet om å holde inflasjonen på om lag 2,5 prosent. Siden næringslivet tradisjonelt øker produktiviteten med 2 prosent årlig, kan systemet, ifølge Gjedrem, bære en årlig lønnsvekst på 4,5 prosent. Det ville vært moderat og gitt rom for reallønnsvekst.

I fjor var det de ansatte i kommunene som med en lønnsvekst på om lag 6 prosent sprengte alle rammer, og dermed pådro seg en stor del av ansvaret for høy rente, styrket krone og krise i industrien. De sier det ikke eksplisitt, verken Foss eller Gjedrem, men det er lønningene i offentlig sektor som har vokst for mye. Riktignok skulle disse gruppene ta igjen et etterslep etter mange dårlige år, men vi kan ikke være trygge for at det stopper med det. Grupper som ikke fikk nok i fjor, vil trolig forlange å få mer i år eller neste år. Da er vi inne i høytlønnsspiralen, og da går det galt med norsk økonomi. Da får vi ikke renta ned. Da kan kronekursen bite seg fast på et for høyt nivå og skvise gutta i industrien. For høy lønnsvekst for fagfolk i offentlig tjeneste som utdanning, helse og pleie fører til økt rente og økt arbeidsledighet. Slik er den rådende lære.

UANSETT HVORDAN vi vrir og vender på det, så er det de store lønnstakermasser som må holde orden i økonomien. Får vi et godt lønnsoppgjør det ene året, må vi betale med høyere rente og et dårlig lønnsoppgjør det neste. Eller med dårlige helse- og omsorgstjenester, fordi pengene vi bevilger til sykehus og kommuner, går til høyere lønn og ikke til flere og bedre tjenester. Bevilger vi oss store sosiale reformer, som lavere pensjonsalder, lengre barselpermisjon, full lønn under sykdom, overfører vi byrdene på hverandre og til kommende generasjoner av lønnsarbeidere. Dette er vi oss ikke bevisst når vi klager på lønna det ene øyeblikket og på renta det neste og på kronekursen det tredje. Det er ingen fri lunsj. Noen må betale den, og det er oss. Før delte vi ganske likelig på både regninga og festen. Det passet sosialdemokratiske politikere og deres sosialøkonomer på. Og ble det for stritt for industrien, så devaluerte de krona. Det var selvfølgelig et nasjonalt selvbedrag satt i system, men vi alminnelige merket det ikke så mye, selv om bilene og andre importvarer ble dyrere. Nå legger politikerne stadig mer av vår skjebne i verdensmarkedets hender. De har sluttet å sy velferdsstatens puter under armene på oss. De følger oss ikke like omsorgsfullt fra vogge til grav. Rammevilkårene for et godt liv er blitt mer ustabile. Vi kan ikke regne med særlig lønnsvekst i åra framover og vet ikke hva vi vil få i pensjon - og når vi vil få den. Egentlig vet vi ikke om vi har nok på kontoen til å betale strømregninga.

Kommentar

STEIN AABØ