Gullets forbannelse

Norge kan være i ferd med å kopiere den økonomiske politikken som gjorde Spania til et fattig land etter 1550. Spørsmålet er hvordan vi kan unngå det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR EGENTLIG en underlig tilstelning. På et hotell i Oslo ble det nylig holdt et seminar om hvordan Norge burde bruke sin raskt voksende oljeformue. I hesteskoformasjon satt kjente, norske, presumptivt rettroende samfunnsaktører og lyttet til en kjetter i økonomifaget som 1) mener at norske økonomer tenker altfor likt, 2) at det er skremmende mange likhetspunkter mellom den økonomiske politikken Norge fører i dag og den politikken Spania førte for 450 år siden og 3) at vi burde pøse oljepengene inn i forskning og næringsutvikling for å unngå gullets forbannelse, stagnasjon og nedgangstider.

Kjetteren heter Erik Reinert, er forskningsleder i Norsk Investorforum, underviser i økonomisk idéhistorie ved Universitetet i Oslo, har en master i MBA fra Harvard, og en doktorgrad i sos.øk. fra Cornell University. Han er lidenskapelig opptatt av historie, reiser verden rundt for å finne originalkilder, har hjulpet småbønder i Peru, Mongolia og Norge og sa antakelig jippi da statsministeren under sin nyttårstale pirket borti et av hans særemner: gullets fordervende virkning på spansk økonomi. Det ga ham en glimrende anledning til å glimre med sin kunnskap.

DE SPANSKE conquistadorene brukte sitt gull og sine kolonirikdommer til å velte seg i luksus, kjøpe seg titler, til ekstravagant bygging, til forbruk og primitiv hamstring av penger. Formuen ble ikke brukt til å øke nasjonens produktivitet. Høyere priser og nedbygging av den private produksjonssektoren var det uunngåelige resultatet.

Myndighetene neglisjerte utdanning og kunnskapsutvikling, støttet gårsdagens næringer istedenfor nye næringer, utformet et skattesystem som favoriserte passive framfor aktive eiere, og ga stor politisk makt til grupper som var beskyttet fra internasjonal konkurranse. Spania så ikke betydningen av å investere i produksjonsapparatet. Landet som drev storproduksjon av silke- og ullprodukter, ble avindustrialisert og har først nå begynt å komme seg.

ØKONOMER er for enige, mener Reinert. De bygger sine holdninger og sitt syn på de samme formlene, de samme grunntesene, de samme modellene. Den rådende økonomiske teorien mangler mangfold og har ingen begreper som «ånds- og viljekapital». Dagens økonomer har glemt sin historie og forstår ikke verden slik den er. Deres modeller tar utgangspunkt i like gjennomsnittsindivider. Finansdepartementets posisjon er overveldende. Utformingen av statsbudsjettet er sørgelig lite kreativ. Økonomene er i for stor grad teoretikere uten kontakt med det praktiske liv. Kunnskapen lever i ett rom, entreprenørene i et annet. Økonomene salter ned oljepengene. Forskerne pusler med småpenger. Der er ingen synergi, og Norge kan altså gå i samme fella som steinrike spanjoler.

SPAR VED PRODUKSJON. Reinert utfordrer spareideologien og minner om nobelprisvinner Ragnar Frischs konjunkturlære fra 1947: «Sparing for et enkelt individ og for samfunnet som helhet er to forskjellige ting.» «En nasjon kan ikke spare annet enn gjennom produksjonsanstaltninger.» Derfor vil Reinert, og ikke overraskende hans oppdragsgiver Norsk Investorforum, pøse en hel drøss av oljemilliardene til forskning, utdanning og næringsutvikling. Slik tale gleder Christian Hambro i Forskningsrådet, Kaare Norum ved Universitetet i Oslo og LO-nestleder Jan Balstad. Hva har ikke det amerikanske forsvaret, som gjennom hele den kalde krigen er blitt overrislet av dollar, forsket fram? Eller NASA? Eller National Institute of Health? Hvor mange har de ikke sysselsatt? Hvor mye nytt har ikke erstattet gammelt, hvor mye er ikke frigjort til nye framskritt?

REINERT har det til felles med Johan Galtung at han lett kan samle et seminar, men har problemer med profetstatusen i sitt hjemland. Han er ikke invitert til samrådet som skal drøfte mulig bruk av oljepengene sammen med finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen seinere i vinter. Det er synd, særlig hvis han har rett i sin uærbødige påstand om at de utvalgte rådgivere ser det norske huset bare fra én side.