Gullfiskliv i Bagdad

De skulle planlegge framtida for Irak, men havnet isolert bak murer og sandsekker i Bagdads grønne sone. Virkeligheten er for farlig for okkupasjonens strateger i Irak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BAGDAD (Dagbladet): - Vi er «sitting ducks» her inne, sier den amerikanske offiseren til velkomst. Hun får meg inn i okkupasjonsmaktens festningsbydel i Bagdad, som er en lukket sone for journalister uten spesialtillatelse. Jeg fikk telefonnummeret hennes av en venn. Den såkalte grønne sonen, på vestbredden av Tigris, omkranses av flere kilometer med betongvegger, piggtråd, mitraljøsereder og utkikksposter. Her sover, spiser, jobber og lever okkupasjonens strateger, det er om lag 1200 av dem, beskyttet av minst like mange soldater. Soverommene er hvite konteinere dekket med sandsekker. Utenfor murene drar de sjelden, der er det farligere og farligere å være for okkupanter. Hver eneste uke er det angrep på festningen, bombekastergranater eller maskingevær som prøver seg.

Vel inne i prokonsul Paul Bremers hovedkvarter, under lysekronene i Saddams gamle palass, vandrer vi gjennom enorme korridorer. På veggene henger papirlapper med navn på alle planleggingsenhetene. Det er energirådgivere, miljørådgivere, immigrasjonsrådgivere, en avstengt enhet for strategisk planlegging og en annen enhet der etableringen av den frie irakiske børsen diskuteres. Noe er visst gått galt. Jeg stivner i fascinasjon over den absurde diskusjonen. I en situasjon der forsyningslinjene inn til Bagdad er brutt, kampene raser i Fallujah og grunnleggende infrastrukturprosjekter er stoppet opp, diskuteres en irakisk «papirbørs» så det spruter.

DA DEN AMERIKANSKE

okkupasjonsadministrasjonen tok plass i Bagdad, ble hele den gamle irakiske administrative eliten sparket. Alle som hadde vært medlem av Saddam Husseins Bath-parti, mistet jobbene sine, i ministerier og på universitet. Det samme skjedde i hæren, som ble oppløst. USA gjorde ikke som i Tyskland etter andre verdenskrig, der omskolerte medlemmer av nazistpartiet, med unntak av verstingene, fikk ansvaret for å skape ei ny framtid for seg selv og landet. I Irak derimot, skulle noe helt nytt vokse fram fra ingenting, med hjelp av noen tiltrodde eksilirakere og to kurdiske partier i Nord-Irak. Okkupasjonsadministrasjonen frikoblet seg fra sentrale deler av det irakiske samfunnet. Og resultatet utfolder seg nå i Paul Bremers hovedkvarter, en administrasjon som legger planer for framtidas Irak uten kontakt med virkelighetens Irak. Mange av de irakiske samarbeidspartnerne USA satset på, må i dag beskyttes av de samme murene amerikanerne gjemmer seg bak. Og på utsiden av murene er det den marginaliserte gamle eliten som er spydspissen i den nasjonale motstandskampen, spesielt i det sunnimuslimske triangelet, der flere amerikanske soldater mister livet hver eneste dag.

FORSØKET PÅ Å BYGGE

opp en ny irakisk hær er kanskje det beste eksempelet på hvor galt det kan gå. Mange irakiske politisoldater har allerede desertert, opp mot 40 prosent, anslo en amerikansk general denne uka. Under de voldsomme kampene i forrige uke gikk en rekke av dem over til motstandsgruppene de skulle bekjempe. For å løse det voksende behovet for soldater har okkupantene derfor satset på leiemarkedet. Den tredje største gruppa utlendinger med våpen i Irak er nå leiesoldater, det er om lag 6000 av dem. Selv utenfor kontordøra til prokonsul Paul Bremer står det en leiesoldat, en gurkasoldat fra det private britiske selskapet Global Security. De leies inn som bodyguarder og vakter og som eskortetjeneste for forsyningskonvoier. Mange er fra USA og Storbritannia, men også fra land som Sør-Afrika, Colombia, Serbia og Nepal. Noen er tidligere elitesoldater, andre er reindyrkede leiesoldater. Flere av dem har vært i kamp med irakisk gerilja, og ingen av dem er betalt for å bygge vennlige relasjoner med den irakiske befolkningen.

PÅ VEI UT

av den grønne sonen tas jeg med på en rundtur. Store deler viser seg fullstendig øde og forlatt, en spøkelsesby. - Det var verre før, sier offiseren. Det hun mener er at det er kommet til naboer, blant annet en dansk ambassade. De fleste av okkupasjonskoalisjonens land har flyttet inn i sikkerheten, der i tillegg det irakiske styringsrådet holder til. Og for å lage litt stemning er en del vanlige irakere også gitt adgang. De selger suvenirer på et marked. Det hele et ganske så trist syn.