Gullkalv i olje

Det var sakralt som i kirken på pressekonferansen i Norges Bank om resultatene til oljefondet i andre kvartal. Visesentralbanksjef Jarle Bergo forrettet liturgien for pressen som en prost, med direktør Knut Kjær som kapellan. I det høyloftede lokalet under et nydelig dekorert tak, satt journalistene som en stille menighet slått av ærefrykt. Vi lever i en tid som har satt den oljeglinsende gullkalven på plattform.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rundt kalven danser politikere og økonomer i ulike stadier av ekstase og med hver sine hallusinasjoner om lykken her og nå. Men Bergo og Kjær holdt salmefoten i ro. De forkynte at i andre kvartal gikk aksjer i minus og valutaobligasjoner i pluss slik at totalen ble null og sparemilliardene ville kastet like mye av seg om de hadde ligget i madrassen i andre kvartal. Men det er jo et kortsiktig perspektiv. På den siste dag i det kvartalet dyttet finansministeren nye 40 milliarder kroner ned i madrassen, slik at fondet nå er økt til i alt 305 milliarder.

  • I går kom nyheten om at et velrenommert selskap spår at oljeprisen kommer til å holde seg mellom 25 og 30 dollar fatet i mange år framover, og ikke synke til under 10 som et annet selskap spådde for noen måneder siden. På det grunnlag regnet noen straks ut at da kan vårt fond vokse til over 2000 milliarder kroner og nærme seg tallet på statens samlede forpliktelser overfor norske pensjonister de nærmeste ti-årene.
  • Det er vanskelig med sparepenger. De brenner i lomma. Og om det er vanskelig for såkalt vanlige folk å spare, er det nesten umulig for politikere som skal gå til valg, så lenge det finnes andre politikere som vil bruke mer nå. Velgerne forstår ikke hvorfor de og deres nærmeste rammes av offentlig fattigdom når Bergo og Kjær får oversendt 40 milliarder fra den samme statsråden som sier nei til å erstatte nedslitt sykehusutstyr og begrunner sitt nei med det luftigste av alle hensyn, nemlig «stramheten i budsjettet». Velgerne får bedre grunn til å tvile siden det alltid finnes en sjeføkonom som får spalteplass med et annet syn enn finansministerens. Tvilen brer seg også raskere enn før fordi partilagene som tidligere holdt fast ved signalene fra sentralt hold, ikke lenger gjør det, og all informasjon går gjennom partiløse og troløse medier.
  • Men vi i mediene etterspør sjeføkonomer med kontrasyn fordi begrunnelsen for sparelinjen ikke forsvares med høy troverdighet. En av årsakene er at argumentene og faktorenes vekt har forandret seg over tid. Det er dette striden om sentralbanksjefens instruks handler om. Den debatten skal få ligge her. Den går over hodet på de fleste av oss. Men vi forstår at økonomi handler om moteretninger og tro, og er like langt fra den eksakte vitenskapen som jussen.
  • Politikk gjør ikke krav på å være eksakt, men tjener på at politikerne avstår fra å være hemningsløst omtrentlige. Slike politikere får likevel spillerom av samme grunn som mediene etterspør kontraøkonomer: Regjeringen spiller bare i forsvar når dens talsmenn om igjen og om igjen må forklare at de ikke kan gjøre slik eller sånn, isteden for med overbevisning å kunne fortelle hva de vil gjøre i steden. I Dagsavisen forleden sa professor Øystein Noreng at finansministeren er «fantasiløs» som ikke kan finne fornuftige måter å avhjelpe den offentlige fattigdommen ved hjelp av landets rikdom. Seinere sa Noreng at han ikke hadde brukt akkurat det ordet, men det er det han mener. Vi andre undres om det ikke kan være noe i det.
  • Da det gikk som dårligst i Sverige med stigende underskudd og arbeidsløshet, sukket en svensk finansminister at han så gjerne skulle byttet sine problemer med dem Norge får på grunn av store oljeinntekter. Problemet for både den forrige og den nåværende regjeringen er at vi velgere har inntrykk av at vi blir styrt av politikere uten noen klar forestilling om hvordan vi skal takle Norges eksklusive problemer slik at oppgavene vi vil ha løst, blir løst.