Gullkalven danser

I alle spill er det et spørsmål om timing. Hvis spillet på riksmeklingsmannens kontor til natta ender med streik, er det fristende å si at der fikk toppsjefene og styrene som fortjent. For trengte de å vise fram lederlønningenes eventyrøkning akkurat den uka tariffoppgjøret går mot klimaks?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er med lønnshoppene i næringslivets toppsjikt som med gardinene i Braathens fly: Det er noe unorsk ved det. Den norske modellen går jo ut på at det skal være minst mulig avstand mellom bunn og topp. Det har skapt tillit og ro i næringslivet, streik foregår innenfor regulerte normer, og obstruksjon er et fremmedord. Men egentlig er det alltid ubeleilig å offentliggjøre alle slags lønninger. Det er kanskje derfor vi er så tilbakeholdne med å fortelle om dem. Den norske samtalen handler så vidt jeg forstår om de store eksistensielle spørsmål, ikke om noe så trivielt som penger.

  • Det er mulig vi er inne i en tid da dette er i ferd med å endre seg. Det er lenge siden penger har møtt slik forståelse blant folk som nå. Selvfølgelig er Lotto-vinnerne våre helter. De premiene har jo en tendens til å spre seg demokratisk. Og i en tid da fotballspillere selges for millioner og selv professorer ved amerikanske prestisjeuniversiteter prises til tre millioner, blir kanskje ikke lønns hopp på 25 prosent for toppsjefer i norsk næringsliv så mye å mase med? Jeg hører at regjeringens medlemmer starter arbeidsdagen med bønn. Men det rapporteres ikke at de stiller spørsmålet om det fortsatt er vanskeligere for en rik mann å komme inn i Guds rike enn for en kamel å passere et nåløye.
  • Men det finnes fortsatt åpenbart sunn irritasjon over at noen tjener mer enn andre. Bl a tror jeg den dyrkes i tillitsmannssjiktene i fagbevegelsen. Men der er den vel en del av yrkesutøvelsen. Det er et middel til å stålsette dem i timene før riksmeklingsmannen får de siste ørene på plass for de fagorganiserte, som skal sikre at økonomien er sunn her i landet.
  • NHO-sjefen Karl Glads besværinger over de store påslagene er av samme kategori. Men for noen uker siden skrev hans svenske kollega Anders Scharp en kronikk i Dagens Nyheter der han advarte mot de verste utslagene av den internasjonale farsott som handler om kjempelønninger for toppsjefer. Han framholdt at det var nødvendig at vilkårene for næringslivslederne ble akseptert blant folk flest. Dernest advarte han mot gylne fallskjermer og feite pensjonsordninger. Avtalene skal være «framtunga», som han skrev: Ledernes arbeid skal honoreres, ikke det at de lever etter at de har sluttet.
  • Jo da, litt debatt er det om lederlønningene både i USA, Sverige og Norge. Og det skulle da bare mangle. For det finnes jo nesten ingen gode argumenter for slike arbeidsinntekter. Det heter seg at lønningene skal være konkurransedyktige, men for norske ledere finnes det knapt noe marked utenfor Norge uansett hvor mye næringslivsfolk påstår det. Men i siste instans er det jo et spørsmål om mye penger og stor avstand til de ansatte gjør folk til bedre ledere. Mark Aurel sov som kjent sammen med sine soldater i teltet.
  • Det var bedriftene i USA som utløste gulldansen, men det er økonomiens globalisering som styrer den. De amerikanske direktørene oppdaget at det frie markedet i 1980-åra gjorde eierne eventyrlig rike. Var det ikke rimelig om også de fikk sin del? Lønnshopp, gylne fallskjermer og bonuser ble vanlig. Og det smittet, for i mobilitetens tid, da folk, penger og varer kan bevege seg uten vansker over grenser og oseaner, er også ideen om samfunn av mennesker i ferd med å svekkes. Det er ikke nødvendig å ta hensyn til de andre på samme måte som i industrialismens glanstid, da både eiere og arbeidere og ledere måtte leve nær fabrikkene. Derfor tror jeg ikke økningen i de norske lederlønningene stanser med de svære hoppene som kom i år. Kanskje må det et krakk eller en revolusjon til før dette stanser?
  • Så gjenstår altså dette ene: Når inntekten overskrider de første par millionene, hva kan folk bruke pengene til? Økonomene har jo lært oss om den avtakende grensenytten, men når du har hus, et par biler og hytte på fjell og sjø: Hva er da igjen, ut over den eldgamle konkurransen med de andre gutta om hvem som har den største? Og som Demostenes sa: «Det synes vanskeligere å bevare verdier enn å erverve dem.»