Gummiløvene

I sin korte regjeringstid har Kjell Magne Bondevik bare hatt ett viktig gjennombrudd. Statsministeren har for første gang siden Syse-regjeringen stablet på beina Stortingets borgerlige flertall. Men foreløpig har det bare skjedd i forbindelse med statsbudsjettet, og prisen har vært fryktelig. Regjeringen styrer ikke, den blir styrt. I økende grad fremtrer den mer som et administrasjonsråd enn som en regjering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Valgkampen i 1997 inneholdt en politisk nyskapning. Thorbjørn Jagland kom med et av de rareste utspill i norsk politikk i nyere tid: Han stilte kabinettspørsmål på et prosenttall. Jagland tallfestet den regjeringsbærende styrken til 36.9 prosent. Resultatet ble at han leverte regjeringens nøkler til Voksenåsen og sentrumskameratene. Sjelden har politikkens kloke hoder ristet mer kollektivt på kraniet.

  • Jaglands prosentparlamentarisme var og er merkelig i sin form, men grunntanken om maktens fundament er gyldig. Alternativet ser vi nå. Regjeringens autoritet og parlamentariske basis er så smal at dens virksomhet knapt kan kalles politikk. Det er mulig Gro Harlem Brundtland styrte landet som en slags direktør i A/S Norge. Men i så tilfelle er Kjell Magne Bondevik knapt en kontorsjef. Han er i beste fall mindretallsaksjonær.
  • Selvfølgelig er det slik at alle mindretallsregjeringer har begrensninger i sin handlefrihet. Men i Bondeviks tilfelle er det ikke bare handlingene som er beskåret, det er også holdningene. Statsbudsjettet ble reddet i land etter at Bondeviks gummiløver hadde bevist sin uendelige elastitet. Det eneste brølet vi hørte gjaldt kontantstøtten. Til gjengjeld er Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen gitt en innflytelse på det norske samfunn som var utenkelig for bare ett år siden.
  • Regjeringens begrensede styringsmuligheter kommer klarest til uttrykk i Europa-politikken. Her har Bondevik og Lahnstein i realiteten kastet kortene. Veterinæravtalen var en kamel som krøp gjennom regjeringens nåløye med et skrik. Schengen-avtalens nye forankring er forhandlet fram av en forsamling som egentlig er mot hele prosjektet. Det er omtrent som å la SV forvalte Norges avtaler om USAs forhåndslagring av militært materiell. Og da folket ventet på regjeringens holdning til bombingen av Irak, ble det fortalt at utenriksminister Knut Vollebæk ikke kunne uttale seg før Bill Clinton hadde talt. Bak det lå det nok en rasjonell tanke: Det er fornuftig å kjenne stormaktens begrunnelse før man sier hvorfor man er enig. Men for denne regjering ble det enda et symbol på tilpasning.
  • Minst like symbolsk er regjeringens allkoholpolitikk. Ragnhild Meltveit Kleppa, som visstnok prøvde å forby polposer i Sosialdepartementets korridorer, er nå tvunget til heftig liberalisering av alkoholpolitikken. Av alle er det Kristelig Folkeparti som utvider antall polutsalg, og som knurrende vurderer å la flypassasjerene få et glass vin i lufta. Kulturminister Anne Enger Lahnsteins kuvending når det gjelder pressestøtten er av samme kaliber.
  • I rente- og valutapolitikken har Bondevik og finansminister Gudmund Restad i praksis fraskrevet seg ansvaret under henvisning til prisfallet på olje. Av forståelig grunner trekker de ikke inn den faktor som gjelder tilliten til regjeringens styringsevne. Nå skal det i rettferdighetens navn tilføyes at Bondevik har trukket et av historiens ulykkelige lodd. Det er nå det begynner å gå opp for nasjonen at politiske grep kan ha mindre kraft enn markedets makt.
  • Alt dette betyr ikke at nasjonen går til helvete under Kristelig Folkeparti. Våre makthavere i politikk, byråkrati og næringsliv er nok grå, men de er også ansvarlige. Det er denne bygdelagsfølelsen som holder Norge sammen. Budsjettforliket, med sin halsbrekkende godvilje overfor høyrepartiene, kan være signalet på at Bondevik får sitte enda en stund. Det synes dessuten klart at Senterpartiet har bestemt seg for å grave seg ned i regjeringsposisjon i påvente av at den økonomiske utviklingen snur.
  • Men i lengden kan den bondevikske parlamentarisme bare skade politikkens omdømme og muligheter. I politikk er det ikke nok å ville, det må også være mulig å handle.