KRIGSHELTEN:  Gunnar "Kjakan" Sønsteby er død. Historiker Arnfinn Moland minner Norges største krigshelt. Foto: privat
KRIGSHELTEN: Gunnar "Kjakan" Sønsteby er død. Historiker Arnfinn Moland minner Norges største krigshelt. Foto: privatVis mer

Gunnar Sønsteby - et unikum

Slik minnes han av vennen og lederen av Norges Hjemmefrontmuseum.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Av Arnfinn Moland, Norges Hjemmefrontmuseum

At Gunnar Sønsteby nå er borte, bokstavelig talt ubevegelig, ikke lenger skal ta opp telefonen for å ordne opp i et eller annet, gjøre en avtale, notere et tidspunkt i sin 7. sans, gi en beskjed ... ja, det er nærmest naturstridig. Hans sykeleie ga oss en viss tilvenning til en tilværelse uten Kjakan, men tanken på at denne mannen ikke lenger skal banke på, hilse raskt og så gå rett på sak med sitt «Det er noe vi må se på», er hardt å svelge. Det er ikke sorg i ordets rette forstand — han var tross alt 94 år — det likner mer på et stort, sort hull.

I mitt arbeid på Norges Hjemmefrontmuseum har jeg hatt det privilegium å bli kjent med hundrevis av motstandskvinner- og menn, fra den øverste ledelse til fotfolket i kampen mot nazismen. Ingen har gjort et sterkere inntrykk på meg enn Gunnar Sønsteby. Han hadde en fot i begge disse leire. Han var definitivt en leder, men samtidig gutten i gata, med sixpence. Jeg hadde gleden av å samarbeide med ham i over to tiår. Han kombinerte sin status som veteran med en ualminnelig aktiv rolle som samfunnsaktør på en uovertruffen måte. Han ble motstandskampens ansikt utad i en så stor grad at det til slutt ble naturlig og akseptert også for den innerste krets av motstandskolleger i det ganske land. For departement og for Forsvaret var det like naturlig: kontaktet man Gunnar, visste man at man fikk et svar som var fornuftig og representativt for veteranene.

Jeg ble tidlig oppmerksom på at han alltid hadde en agenda, han var alltid på farten til noe, han opererte alltid i kontakt med — og i lojalitet til — det styrende sjikt i samfunnet. Men ikke bare der: hans kontakt gikk like gjerne til hverdagsmenneskene, hvem som helst som trengte hjelp eller støtte og som var heldig nok til å få innpass i hans sfære. Han var dessuten ekstremt opptatt av historien om motstandskampen, alt som ble skrevet. Var han uenig, leste han seg opp. Ble han overbevist, justerte han sitt syn. Som regel hadde han rett. Men på et punkt kunne og ville han ikke justeres: hans honnørord nr. 1. var demokrati, og på det området var han fundamentalist. Han skrev selvsagt under på Nordahl Griegs ord "Frihet og liv er ett", men la til "Frihet og demokrati er ett". Det var dette som drev Gunnar i hans engasjement for å lære ungdommen om sine erfaringer.

Nå er han gått til ro. Ingen flere telefoner — «Det er Gunnar» — ingen flere raske skritt opp og ned trappene til våre kontorer på Norges Hjemmefrontmuseum, utrettelig på vei til neste oppgave, neste kontakt, neste problem som skulle løses, til beste for alle parter. «Jeg tar en telefon», sa Gunnar, og det mente han bokstavelig. Han tok den nærmeste han fant, etter hvert sin egen mobil, og ringte til hvem som helst som kunne bidra til å komme videre med en sak, inntil denne var løst og neste sto for tur. «Det er Gunnar». Det var mer enn nok for personen i den andre enden. Nå er det slutt.

Etter hvert skjønte jeg at Gunnars enorme opptatthet av dokumentasjon var et grunnleggende trekk ved ham, som han i tillegg fikk forsterket under sitt arbeid med boka «Rapport fra Nr. 24». Han ble pisket gjennom manushaugen av dr.philos. Sverre Kjeldstadli, helt til alt var sjekket, ned til siste detalj. Kombinasjonen av den hundre prosent dokumenterte tekst og en fortellerstil som traff leseren, skapte ei bok som Jens Chr. Hauge har kalt en klassiker i norsk okkupasjonshistorie. Den ble utgitt på norsk i så mange opplag fra 1960 til 2011 at jeg har mistet oversikten, dessuten på svensk, dansk, engelsk, amerikansk (nytt opplag 1999), hebraisk, finsk og islandsk («Skyrsla frå Nr. 24», gitt ut uten at forfatter ble kontaktet!). Gunnar er definitivt den nordmann som har signert flest bøker i dette landet.

I 1991 fikk jeg i oppgave å skrive manus og være medprodusent til en dokumentarfilm med samme navn som hans egen bok, «Rapport fra Nr. 24». I de tre åra vi arbeidet nært med dette prosjektet, fikk jeg virkelig se hva et enkelt menneske har i seg av spirit, arbeidslyst og pågangsmot. Ikke et problem var for stort eller for lite, ikke et menneske var for viktig eller uviktig til å bli kontaktet, ikke en oppgave var for vanskelig eller for lett til at ikke nettopp han ville ta det på seg. 10—12 opptak av samme scene var ingen problem for Gunnar. Var det tvil om noe, sa han straks «Vi tar det en gang til, kom an!». Utallige var de ganger da han bare forsvant. «Hvor er Gunnar?» ble et standardspørsmål. Forklaringen var stort sett at det hadde blitt et øyeblikks tid til overs der han ønsket å utrette noe annet mens han ventet. Like uanmeldt som han hadde forsvunnet, dukket han opp igjen.  

Aldri i mitt liv har jeg opplevd maken til kontaktskapende evner: før vi var inne i resepsjonen på et nytt hotell, var Gunnar i samtale med dem som arbeidet i resepsjonen, og før vi fikk satt fra oss bagasjen, var han på full sprang inn i heisen, med en av våre kofferter i hver hand. Rommene var bestilt av, ja hvem ellers? Avslag i pris på reise og opphold? Ja, nettopp. Sjåfør og bil i Stockholm? Gunnar hadde avtale med militærattacheen ved ambassaden. Det samme gjentok seg i London. Hotell? Nei da, «Special Forces Club» like ved Harrods tok mot oss, det mer eller mindre hemmelige huset til britiske spesialstyrker, til spesialpris og med spesiell tillatelse til å ta med inn et titall kolli med opptaksutstyr på rommene, noe som i denne klubben kan sammenliknes med å ta med spraybokser med maling i Louvre. Men Gunnar var Gunnar også der. At han var visepresident i klubben, var selvsagt ingen ulempe.

I 2001 hadde han planlagt en ganske omfattende foredragsturné i USA sammen med meg i forbindelse med at han skulle motta American-Scandinavian Cultural Award i New York i oktober. Så kom 11.9. Jeg tok det som en selvfølge at turen ble avlyst. Men nei. «Det er nå det er viktig å reise!», sa Gunnar. Jeg kan love at 13 flyreiser på 12 dager i USA en måned etter katastrofen på Ground Zero satte sine spor, men ikke på 83-årige venn. Han var i sitt ess, lot gladelig sin reiseveske endevende og sto med hendene rett ut og ble kroppsvisitert på hver flyplass. Aldri hadde det vært viktigere å vise terroristene at man ikke lot seg skremme, var hans oppskrift. For øvrig var det en pause i programmet et par timer en dag i Memphis: Gunnar forsvant. Da han kom igjen, viste det seg at han hadde gjort en avtale med sine kontakter i Washington om at han skulle komme en tur dit høsten etter! Samme offensive og konstruktive innstilling hadde han til mitt arbeid med boka «Gunnar Sønsteby. 24 kapitler i Kjakans liv». Hundre prosent velvilje fra ham og hans elskede Anne-Karin, livsledsager og venn gjennom over 60 år. Og et særdeles velordnet arkiv. Dokumentasjon!

Da Gunnar fikk sin statue ved Indekshuset på Solli plass i Oslo i mai 2007, laget av Per Ung, sa jeg under seremonien at det er noe selvmotsigende, nærmest naturstridig, med en statue av Gunnar Sønsteby — man har liksom ingen garanti for at en slik gjengivelse av virkeligheten vil oppføre seg som statuer flest. Naboskapet med Churchill, som i en viss forstand var en av Gunnars øverste allierte sjefer under krigen, ville nok virke i disiplinerende retning. Skulle han ta ut på vandring, ville flere områder i Oslo passe bra. Den kunne ha stått i Theresesgt, der han bodde da krigen brøt ut. Den kunne stått i Akersgata 55, der han sprengte AT-kontoret i mai 1944, i Grensen 19, der han i samme ærend sprengte en hullkortmaskin, på Oslo S, der han sprengte NSBs hovedbygning, den kunne stått utenfor en av de øvrige mange dekkleilighetene han hadde i Oslo. Men aller helst skulle den ha stått på Karl Johan, der han selv sto da tyske soldater rykket inn 9. april 1940, et bilde som raskt ble kjent internasjonalt og skapte en image av en hovedstad der ingen gjorde motstand. Etter hvert forandret dette bildet karakter, ikke minst på grunn av denne mannen med sykkel som ble et symbol for norsk ungdom som tok opp kampen mot overmakten, mot diktaturet, et av verdens mest brutale gjennom tidene. Det hører med til historien at Per Ungs «Mannen med sykkelen» ble flyttet — flere ganger — før den nå har slått seg til ro (?), i Churchills umiddelbare nærhet.

At Gunnar lyktes bra i det private næringsliv, er mindre kjent enn hans meritter fra krigen. Med utdannelse fra Harvard gikk han til topps i Saugbruksforeningen i Halden, før han sa opp for å flytte til Oslo og starte for seg selv. At han sammen med Erling Lorentzen startet helikopterfirmaet Scancopter, som seinere ble Helikopter Service, er heller ikke så kjent. Han skjønte tidlig at olje var framtida og ble konsulent i Phillips Petroleum og Getty Oil Company Norway. Noen kapitalist ble han aldri, til det var han for opptatt av andre hensyn. For eksempel investerte han sin del av salget av helikoptereventyret i en bilforretning, sammen med en yngre venn. Da denne gikk konkurs, ville ikke Gunnar at dette skulle gå ut over uskyldige kreditorer og betalte av egen lomme. Slik blir man ikke millionær!

Gunnar var ikke den som satt og satt i møter eller middager. Han var rastløs. Da jeg i 1986 spurte han hvordan han hadde hatt det under et besøk i Det hvite hus, der han var invitert, svarte han: «Jeg begynte å kjede meg etter en times tid». Seinere kom han på nytt besøk til den sittende president; for amerikanerne ble han det perfekte eksemplet på en operatør bak fiendens linjer. Derfor ble han 18. juni 2008 som første ikke-amerikaner tildelt de amerikanske spesialstyrkenes høyeste utmerkelse (The Award of the United States Special Operations Command Medal). '

Sønsteby er den eneste person jeg kjenner som fikk personlig håndskrevet brev fra kongen (Olav) om at han var lei seg for at han ikke hadde anledning til å komme på 70-årsdagen, men gratulerte så mye med dagen! Både 80- og 90-årsdagen ble feiret på selveste Akershus festning, og jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke sikret meg lydopptak da vi sammen på forhånd gikk gjennom det som skulle bli gjestelista til 80-års dagen. Der falt det en del gullkorn — han la ikke fingrene imellom når noe eller noen skulle karakteriseres, vel å merke på tomannshånd. Samtidig kunne han være den beste diplomat og definitivt en lobbyist i særklasse.

Det er et velkjent faktum at Gunnar Sønsteby var Norges høyest dekorerte nordmann. Ser man på historiske kilder fra like etter krigen, er det slående hvordan alle er samstemte i det unike med denne mannen, enten de er norske, britiske eller amerikanske. Han var «mannen som kunne fikse alt». Den britiske historiker William Mackenzie gir i 1948 følgende karakteristikk av Oslogjengen, som Gunnar ledet: «Den beste sabotørgjengen i Europa». Også Headquarters US Forces er klare i «Citation for Medal of Freedom with Silver Palm» like etter krigen: «Captain Sonsteby, by his complete devotion to duty, untiring efforts, personal courage, and outstanding executive ability, contributed greatly to the war effort of the United States and to the Allied course». I de siste par tiår av sitt liv fikk han stadig nye utmerkelser, helt til det siste da han 20. april som første nordmann ble overrakt det nyopprettede Forsvarets hederskors av forsvarssjef Harald Sunde under en stille seremoni på sykehjemmet.