Gush og Bore

CHICAGO: Begge har rådgivere og strateger som har analysert seg fram til at det amerikanerne vil ha, er en ledende hånd som er både fast og varm.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Republikanernes ekstreme, kristne høyrefløy er derfor nedtonet, og demokratiske saker som utdanning, helse og trygd er blant toppsakene. Demokratene legger stor vekt på tradisjonelle republikanske saker som familieverdier og moral, mens helse, utdanning og trygd fremdeles er toppsakene. Med 16 dager igjen til dommens dag kan Bush og Gore bare vinne ved å stjele velgere fra hverandre.

Det er akkurat slik Ronald Reagan vant den moderate og ganske konservative arbeiderklassens stemmer i 80-åra. Disse velgerne var tradisjonen tro demokrater, men reagerte på demokratenes liberale holdninger til kriminalitet, samboerskap, abort, skilsmisse og narkotikamisbruk som eksploderte i slutten av 70-åra. Det var klima for Reagans beinharde moralisme presentert med avvæpnende sjarm. Og arbeidsfolk i de store byene i USAs rustbelte, særlig i delstatene Wisconsin, Michigan og det nordlige Illinois, ga sin stemme til Ronald Reagan. Siden er de blitt hetende reagandemokrater.

  • Bill Clinton vant disse stemmene tilbake i 1992. Og ifølge Jonathan Chait i The New Republic var det strategen Stanley Greenberg som hjalp Clinton til seieren. Han så raskt at demokratene måtte styrke båndene til svingvelgerne ved å legge vekt på familieverdier, fokusere på middelklasse og lavtlønte og være beinhard i kampen mot kriminalitet. Erfaringen hentet Greenberg fra en undersøkelse han gjorde i Macombe County utenfor bilbyen Detroit i midten av 80-åra. Det var der reagandemokratene sørget for republikansk seier. Og det demokratiske partiet ville vite hva som hadde skjedd.
  • Greenberg fant ut at reagandemokratene ikke ville ha positiv særbehandling av kvinner og minoritetsgrupper. De ville ha mer politi, hardere dommer og avskydde folk som ble gående på sosialhjelp.

De var rett og slett imot sitt eget partis liberale holdninger til det de mente var snyltere og tapere.

Greenbergs undersøkelse ble lagt i en skuff fordi radikale demokrater mente reagandemokratene var rasister.

  • Bill Clinton derimot så verdien i undersøkelsen og ble en såkalt ny demokrat. Han favnet Greenbergs analyse ved hele tida å forsvare arbeiderklasse og fattige, samtidig som han viste seg som forkjemper for dødsstraff og styrt sosialhjelp. Da helsereformen til Clinton gikk i vasken i 1994, fikk Greenberg skylda og ble sparket. Mange mente Clinton var gått lenger til høyre enn Greenberg. I juli i år ble Greenberg ansatt som rådgiver hos Al Gore, etter i flere år å ha gitt råd til Tony Blair, Gerhard Schröder og Ehud Barak. Og det er Greenberg som nå gir Gore råd om å bevare de gamle demokratenes liberale holdninger, samtidig som han legger seg mot sentrum og er ny demokrat. Lykkes Gore-populismen, har han trådt ut av Bill Clintons skygge og klart kunststykket hans karismatiske partner ikke klarte.
  • Bush har fått en langt vanskeligere rolle. Hans far ble et offer for Reagan-myten, som nå er vokst til en overdimensjonert dyrking. Bush senior tapte valget mot Clinton fordi han ble ansett som Reagan-sviker. Bob Dole lovet å bli en ny Reagan i 1996, men ingen trodde ham. John McCain nektet å gå Reagan-planken da han konkurrerte med George W. Bush i primærvalget og vant store grupper uavhengige velgeres hjerter. Nå ser det ut til at George W. Bush er villig til å spille Reagan-rollen.
  • Det tragiske er at Bush lever i en helt annen tid enn Ronald Reagan. På et eller annet tidspunkt må hans ståsted ramle sammen, skriver Jonathan Chait og fortsetter: Når alt kommer til alt, fører heltedyrkelse til desperasjon. Når Bush mislykkes, vil troende reaganitter si at Bush ikke dugde. Og så vil de begynne å lete etter en ny Ronald Reagan.