Gutta er happy

Norge i hundre ... milliarder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FØRJULENS MINST LEKRE syn var da skipsreder John Fredriksen med venner lot seg filme av TV 2-nyhetene utenfor Theatercafeen bitte lille julaften, i det han fisket en tusenlapp opp av en feit lommebok, knipset den over til en tigger og brekte på rederdialekt:«ta\'rei sammen, så blir\'e nok noe av dei\'å.» Theatercafeen i Oslo har vært førjulas samlingssted for fortidas brautende japper som med åra har skaffet seg patina over cashflowen. Eller som Nettavisens journalister jublet da de kunne telle så mye som over førti finansakrobater rundt samme julebord: «Gutta er happy».

JODA, vi er på skinner. Og mediene ligger pesende på rygg. De rikes jul har overtatt for julekveld i skogen. Eller som urmaker Bjerke kan beklage, men han er allerede utsolgt på damerolex over 100 000 kroner, med diamanter. Børsen går så det griner, og finanseliten sutrer over gammelkommunistene i den rødglødende regjeringa. Når den ikke møtes på Theatercafeen til nesegrus pressedekning. Finanseliten, altså. Og sannelig, på vei ut av det store jubileumsåret 2005 kan vi slå fast at vi har klart oss ganske godt uten svenskene. Noen og tjue år etter at fenomenet jappetid for første gang ble innledet på 80-tallet - det var da ledelsen på Oslo Børs innkalte til pressekonferanse med champagne for å feire at dagsomsetningen for første gang var over 10 millioner kroner - regnes en god dagsomsetning i dag helst i mer enn fem milliarder. Børskrakk er som kjent av forbigående art. De som overlevde krakket i 1987 har i dag stabilisert seg som vårt nye adelskap. Allerede 7. juli 2003, var vi på vår største fot igjen med en dagsomsetning på 21,5 milliarder, såkalt all time high. Det kommer alltid ei tid for oss som eier og frakter oljen.

SOM I MELLOMKRIGSTIDA     da den unge forfatteren Nordahl Grieg beskrev jobbetida, alle jappetiders mor, som pågikk under første verdenskrig. Med sviende sosial indignasjon utleverte han i skuespillet «Vår ære og vår makt» de kyniske og grådige krigsprofittørene i den nøytrale sjøfartsnasjonen Norge. Da ynglet som kjent spekulantene i skipsaksjer som sanseløse lottomillionærer, takket være den høye risikoen det innebar å frakte livsviktig drivstoff og varer på alle hav mellom de krigførende landene. Intet sjøgående vrak var for dårlig til å settes inn i trafikken. Til formidabel gevinst for rederne og profittørene som fulgte lukta av lik og penger og handlet med alle parter i krigen. Grieg som hevdet at sjøfolk ble ofret for stigende aksjekurser, endte som krigs- og nasjonalhelt da han som krigskorrespondent var med et bombefly som ble skutt ned over Berlin i 1943. Men det var hans moralske dom over «jobberne» og utbytterne som først førte ham inn i historien.

NOEN GENERASJONER seinere fraktet skipsreder John Fredriksen iransk råolje fra omlastningshavnen Kharg Island innerst inne i Persia-bukta under krigen mellom Iran og Irak, og ut til et sultent marked. Fortjenesten var skyhøy. Oljeprisene steg i takt med krigstillegget og den store etterspørselen. Men Fredriksens skip og mannskaper tok sjansen og lastet skuta full av flytende gull fra krigssonen. Det endte som alle husker på en rungende førsteplass på dagens utallige jubelrankinger over Norges rikeste. Men før Fredriksen i jubileumsåret 2005 lot seg VG-intervjue på det mest servile i sitt prangende London-eksil, kunne hvem som helst stikke innom Teatercafeen i 80-åra og se Jappe-Fredriksen rølpe i vei med magnumflasker champagne. Sammen med nåværende årgangsjapper og dagens ubetydelige has-beens, tronet «the bad and the ugly»-Fredriksen, ved det store runde bordet som ganske riktig gikk under navnet Kharg Island. Vi kunne lese om dem i den voksende finanspressen som plutselig ble en felles referanseramme, full av tall, indekser, personer, oppkjøp og fusjoner vi måtte bli fortrolige med. I dag heter de finanseliten og står til høyre og venstre for tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik på bildet.

SÅ DET ER vår tur nå. Til å bli rike. Det føles rettferdig. Når en fisker fra Molde og en frisørdame fra Bodø kan. Når en pop-Reitan fra Trondheim og forfatterspire fra Moss kan. Når trivielle og avgåtte stortingsrepresentanter bader i styreverv. Når kystnorges fyrlykt, Redningsselskapet, kan satse inntektene fra spilleautomatene og skrapeloddene på børsen, takket være de mest slitne og spilleavhengige av oss. Da vet vi at gjenreisinga etter krigen er fullbrakt. Reder-Fredriksen med sigar og fingrene rundt tusenlappen. Anna, Anna Lovinda, tyst kan du høre meg nu.