Guttas aften på dansegulvet

Dansekompaniet Carte Blanche slo til for fullt i går. På scenen eksploderte sju velopplagte dansere i en herlig humoristisk og begjærlig hyllest til den underskjønne Carmen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DANS

KENNETH KVARNSTRVM

( koreografi) og RODION SCHEDRIN, (musikk):

«Carmen?!»

INGUN BJØRNSGAARD (Koreografi) og J.S. BACH og ROLF WALLIN (musikk):

«Sleeping Beauty»

Carte Blanche

Danseteatret, Bergen

BERGEN (Dagbladet): Carmen selv er riktignok ikke med, men høyst tilstedeværende blant sine ildfulle beilere på scenen. At koreografen Kenneth Kvarnström må ha moret seg stort under utarbeidelsen av dette bestillingsverket fra Kuopio-festivalen i 93, er lett å se.

Truser til salen

Og at danserne i Bergen lar seg smitte av hans ertne kamplyst og triumferende danseglede, som sine kolleger ved nasjonalballettene i Finland og Sverige før dem, er lett å forstå. Hans «Carmen?!» til Rodion Schedrins nærmest banale, men intenst sensuelle Carmen-Suite er et lite, maskulint mesterverk. Det har en medrivende rytmisk driv og konstant høy temperatur, en vrimmel av festlige avslørende detaljer, disse staute karene på sokkelesten lar seg ikke bare ikke stoppe, og nekter oss ingenting. Knallrøde truser slynges til slutt ut til fansen i salen, og når de et øyeblikk glemmer sin underdeilige Carmen, tyrefekter de på ville livet.

Den som etter dette stadig vil ha det til at dans er en «finkulturell jentegreie», kan ikke ha livet kjært.

Spastiske mareritt

Kvinner og jenter får sitt i Ingun Bjørnsgaards dekonstruksjon av eventyret om «Tornerose» hvor myk eleganse konfronteres med destruktive frustrasjoner hos kvinner helt på randen av femininitet. Hundreårssøvnen arter seg som spastiske mareritt på svart pleksiglass i Bjørnsgaards moderne og intellektualiserte utgave av «Sleeping Beauty».

Her slåss de sovende skjønnheter om rosebuketten, river den fra hverandre så bladene ligger strødd. Lange partier er engasjerende, andre forførende rent visuelt, men kvinneportrettene blir for vage og mytene for mange til at selve historien står klart fram.

Danserne, både de mannlige hos Kvarnström og de kvinnelige i første avdelings «Sleeping Beauty», gjør alle sitt til at Danseteatret er stedet når man vil ut på livet i Bergen nå.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven.