Guttedrømmer

Gåte: Hvorfor drømmer alle middelaldrende kjendiser om å skrive krim?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVA HAR Norwegian-sjef Bjørn Kjos, TV-stjerna Tande-P., reklamemannen Kjetil Try og Frp-politiker Jan Simonsen til felles? De er blant en voksende gruppe etablerte kjendiser som realiserer en drøm. De skriver kriminalromaner. Eller som Tande-P. formulerte det i et intervju nylig: «Nå oppfyller jeg ungdomsdrømmen min. Helt fra jeg var liten gutt på Frøya har jeg drømt å bli forfatter». Ja vel. Hva med å starte med noen noveller? Eventuelt en kioskroman. Hvorfor akkurat krim?

Vi har påska og mengder konsumerte kriminalromaner bak oss. Hva er det som kjennetegner kriminallitteraturen som sjanger? Det er formelbasert litteratur komponert omkring en kriminalintrige, ikke for vanskelig, ikke for lett. Og viktig: Den skiller seg fra kiosklitteraturen ved å være kvalitetsstemplet gjennom kulturforlag og folkebibliotek. Krim er i tillegg bestselgende bøker som topper alle salgs- og utlånslister, ikke bare i påskeuka, men store deler av året.

MIDDELSMAKEN. Den norske middelsmaken er i endring, og også her er krimmen en vinner. På 90-tallet skilte den norske middelsmaken seg fra for eksempel den franske, ved at den viste noen sammensatte tendenser: Det hersket en stor interesse for forfattere som forente evnen til å skrive tilgjengelig litteratur med evnen til å skrive kunstnerisk verdifull litteratur, som førsteamanuensis Cecilie Naper skriver i sin bok om fascinasjon og lesning. Dermed kunne en rekke forfattere som både hadde fått bokhandlerprisen og Kritikerprisen ligge høyt på utlånsstatistikken hos bibliotekene.

ENDRINGER. Slik er det ikke på 2000-tallet. Og grunnen til dette, mener Naper, er endret tilbudsprofil i bokhandel og bokklubb. Større fokus på bestselgerne. Nå nærmer vi oss den tradisjonelle middelsmaken slik sosiologen Pierre Bourdieu i sin tid formulerte den. På utlånsstatistikken for de to siste åra dominerer formellitteratur totalt. Nordmenn er mest opptatt av forfattere som Karin Fossum, Unni Lindell, Jo Nesbø, Anne Holt, Henning Mankell og Dan Brown, ifølge Naper. På de hundre første plassene finner vi faktisk ingen kanoniserte oversatte forfattere eller norske klassikere. Slik var ikke bildet på 90-tallet, da forfattere som Dostojevskij, Kafka, Hamsun, Undset, Wassmo og Saabye lå stabilt og høyt på statistikken. For å nevne noen.

HYBRIS. Sett i lys av dette, er det ikke så rart at Tande-P. drømmer om å slå gjennom som krimforfatter. Eller som han sier: «For meg er lykken å få tøyd de talentene jeg har så langt som mulig». Jeg hadde så nær sagt – hvilket talent? La oss heller kalle det overmot. Uansett har du dobbel flaks her, Tande. For der talentet ditt slutter, begynner innkjøpsordningen. Det å kunne bli representert på alle landets bibliotek, og befinne seg i et såkalt dannet kretsløp, gir nemlig en helt annen signaleffekt enn det Margit Sandemo eller May Grethe Lerum eventuelt måtte slite med. Kulturell kapital kan kanskje ikke kjøpes, men man kan i alle fall iføre seg lånte klær.

LØSNING PÅ GÅTE: Det er helt legitimt å oppfylle drømmene sine. Sannsynligvis burde flere forsøke å realisere det de tror på. Men det kan være like greit å være ærlig på hva man driver med. Å skrive en krim er ikke bare en guttedrøm. Det kan vise seg å være snarveien til å bli rik, eller til å øke formuen sin betraktelig. Det er et språk både forlagene og disse gutta forstår. Men det er ikke nødvendigvis et språk det norske folk trenger mer av.