Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Gutten i boblen

President Bush er blitt en mester i politisk teater hvor følelser overskygger fakta.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG SKULLE SÅ gjerne ha trodd på en forsonende president George W. Bush da han natt til torsdag holdt tale i Kongressen om rikets tilstand. At alt går så mye bedre. Og at suksessen er sikret både hjemme og ute med Bush ved roret. Mannen, som knapt nok kunne holde en tale for fire år siden, er blitt en så dyktig retoriker at selv motstandere må tørke tårer når Bush snakker om frihet fra tyranni og tvang. Den gjenvalgte presidenten tok raskt et lite velgerflertall til inntekt for at politikken hans var en suksess. Nå tar han heltemodige irakiske velgere til inntekt for at friheten er på frammarsj i Irak. Takket være USA. Som gutten i boblen lever USAs president lykkelig i sin tro på at han faktisk er en slags verdens frelser.

HANS FORGJENGER, Bill Clinton, ble regnet som eneren i en retorikk som kommuniserte med både høy og lav. Nå må han se seg forbigått av en mann som aldri har tilhørt allmuen i USA. Ei heller er blitt regnet for å tilhøre intelligentsiaen. Og styrken bak retorikken til Bush ligger i en selvsikkerhet få presidenter har vist maken til. Denne selvsikkerheten er paret med en såkalt enkelhet som motstanderne åpenbart har undervurdert. President Bush har aldri gått ned i detaljene når han snakker politikk, og han slipper unna med vage og overflatiske forklaringer på saker som medfører politisk radikale omveltninger. Hvordan kunne ellers en hel Kongress juble etter at presidenten avsluttet sin «trontale» med å sammenlikne sin politikk i Irak med forbudet mot slaveriet, frigjøringen av Europa i 1945 og kommunismens fall?

DE STØRSTE DRØMMENE fødes i USA, sa Bush og ga seg selv seierherrens rolle. Spørsmålet, som den amerikanske kommentatoren David Corn stiller, er om den nye utenriksministeren Condoleezza Rice har vært på tråden med statssjefer verden over etter at president Bush oppfordret til folkelig opprør i Iran. For i talen sin sa han: «Og til det iranske folket, i kveld sier jeg, når dere kjemper for frihet, kjemper Amerika med dere.» Dette er mer enn fiks retorikk. Hva ville presidenten gjøre hvis den iranske opposisjonen tok ham på ordet? Sjiamuslimene i Irak tok Bush senior på ordet og gjorde opprør etter Golfkrigen. Bush senior løftet ikke en finger da Saddam knuste opprøret. En amerikansk innblanding i Iran ville selv risikotakeren Bush måtte vurdere konsekvensene av ned i den minste detalj.

DE SOM HÅPET at talen til Bush skulle bære bud om tilbaketrekning fra Irak, ble skuffet. Ingen kunstig sluttdato må settes, sa presidenten, og ga klar beskjed: «Vi er i Irak for å oppnå resultater.» Med resultater mener han et demokratisk Irak som representerer alle folkegruppene. At landet må være i fred med nabolandene, og være i stand til å forsvare seg. Dette krever ikke bare et veltrent politi, men også en velutstyrt hær. Vi aner mer enn to år inn i framtida for amerikanske soldater. En fattig trøst er at de skal gå fra å være okkupanter til å være fredsbevarende soldater. Hvis retorikken til president Bush slår igjennom. Tror man ikke så mye på forvandlingen fra angriper til forsvarer, kan mange amerikanere trøste seg med at «Våre menn og kvinner i uniform slåss mot terrorister i Irak, slik at vi slipper å møte dem her hjemme.»

ALT TYDER PÅ at amerikanerne vil sitte fast i Irak i lang tid framover. Og okkupasjonen av landet har gjort Irak til en yngleplass for radikal islamisme og deres terrorister. Samtidig er det Saddam Husseins gamle Baath-opprørere den amerikanske hæren slåss mot. Og baathistene har aldri hatt noen planer om å angripe USA. Dette synes ikke å angå president Bush. Og det er her han blir så uangripelig og sterk. Også når han advarer Syria, Iran og Nord-Korea mot å huse terrorister eller forsøke å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. Slikt går ikke upåaktet hen og vil få konsekvenser, advarer Bush. Mon tro Nord-Koreas Kim Jong-il er så sikker på det.

PRESIDENT BUSH er blitt beskrevet som alt fra forsoningens mann til kynisk utopist etter talen sin. Ett er sikkert, Bush har radikale politiske planer både hjemme og ute. Og presidentens tilstand etter fire år i Det hvite hus er aldeles utmerket. Han elsker å være frihetens korsfarer.