Gutten i gullburet

Kong Harald følger en streng strategi i sitt arbeid. Svigersønnen er fremdeles på nachspiel, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN SOM LEVER i det kongelige må akseptere et umåtelig spenn i menneskelige vilkår. På den ene siden det som skal være kongelig opphøyd: Symbolene, seremoniene og mystikken. På den andre siden det enkelt folkelige: Rollen som tjommi, som gjennomsnittsnordmann, jeger, fisker og litt prest. Påkledningen følger oppgaver og roller. Når kongelige er på formelt kostymeball med glinsende uniformer, silkebånd over buken og konstant rasling av dyrt metall på brystregionen, er det staten som symbol vi ser på. Når antrekket er slagstøvler, boblejakke og Robin Hood-lue, er det folkekongen som er ute og går. Midt imellom finnes hverdagskongen i blådress.

DET ER ANTAKELIG en fordel å være født inn i dette for å makte effektiv håndtering av rollebyttene. Her er det nemlig ikke nok å være god på kostymeskifte, det stilles i høy grad også krav til troverdighet og menneskelig varme. Denne kompleksiteten bør bety at vi har en raus tilnærming når noen i den kongelige familie sklir på et bananskall. Bare de som virkelig tror på blått blod og det opphøyde, bør la seg forarge når det en gang imellom kommer en falsk tone fra medlemmer i familien Skaugum. Det er bare patetisk når innbarkede republikanere stiller strengere krav til kongelig etikette enn en pensjonert hoffmarskalk.

PRIVILEGIER OG posisjon har likevel en pris og de medfører forpliktelser. Ari Behn synes å ha vanskeligheter med å forstå at ekteskapet med en prinsesse er mer enn eventyrlig, at han har valgt et liv i gullbur. Det setter grenser for hva han kan si eller gjøre, i hvert fall hvis han skal ta hensyn til den forgylte helhet han nå er en del av. Disse begrensningene handler ikke om retten til å ytre seg om samfunnsspørsmål på en kontroversiell måte. Her må Behn gjerne bruke all kapasitet han har. Men han kan ikke bruke sin posisjon i den kongelige familie til å straffe enkeltpersoner slik tilfellet er i korstoget mot Carl-Erik Grimstad. Den posisjonen gir ham adgang til alle talerstoler – også når bidraget er sladder – og den bærer med seg en automatisk ærbødighet som Ari Behn ikke fortjener. Posisjonen innebærer også at Grimstad er hjelpeløs når det gjelder å ta til motmæle på det feltet som er hans hovedanliggende: Monarkiets funksjon og framtid. Det kan jo ikke Ari Behn si et kløyvd ord om.

SELV PRESSEFOLK er i stand til å skjønne at kritisk eller negativ omtale i mediene er en belastning, særlig når den blir en jevn strøm. Derfor skal vi ha sympati og lytte nøye når demningen brister og folk snakker ut. Det er ikke her Ari Behn har trådt over noen strek. Tvert imot er det sikker tradisjon for at medlemmer i kongefamilien snakker åpent om dette. Haakon og Mette-Marit var åpenhjertige og klare om slike spørsmål da de ble et par, og dronning Sonja har ofte opptrådt som løvemor når mediene kom for nær barna. Valget av ord og metode er likevel av stor betydning. Derfor er det også vanskelig å skjønne hvorfor en begavet og sosial person som Ari Behn ikke skjønner rekkevidden av egne handlinger.

DET KAN SKYLDES effekten av det som kalles den kongelige bobla. Dette er en tilstand som alle i opphøyd posisjon er truet av. Det arter seg som respekt på avveie, ja i revers. En situasjon hvor alle rundt de opphøyde er forsiktige med å si det som er sant, ubehagelig, kontroversielt eller som kan slå tilbake på budbringeren. H.C. Andersen beskriver nevrosen faglig og detaljert i eventyret om keiserens nye klær. Gode politikere og ledere i næringslivet kjenner faren, og vet at de ikke kan styre på instinkt fra innsiden av en boble. I alt kongelig er risikoen voldsomt forstørret fordi seremoniell prakt og pågående pompøsitet sperrer for virkeligheten og et kritisk selvbilde.

DERFOR KAN VI med interesse merke oss hvordan kong Harald og Ari Behn har ulik strategi overfor offentligheten. Kongen holdt en nyttårstale hvor han forfremmet samfunnets svakeste til sterke mennesker. Han vek ikke unna vanskelige temaer og i sum var talen kanskje mer politisk enn statsministerens. Ari Behn gikk på kafé og skålte i sjampanje for sin revansje over Carl-Erik Grimstad. Noen dager etter besøkte kongen Frelsesarmeens gatehospital for rusavhengige kvinner. Kongen satte altså de andre foran, mens Ari bare bød på seg selv. Selvfølgelig er rollene og erfaringene ulike. Men det er en lang linje her som også periferien i kongefamilien bør merke seg. Det norske monarkiets posisjon hviler på politisk innsikt og politiske handlinger. Kongelig politikk er å innta samlende standpunkter og være en sentral motkraft når samfunnet rammes av splittelse og fragmentering.