Gutten som forsto alt

Det er et visst historisk sus over Aslak Nores kritikk av Åsne Seierstad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1792 ga Mary Wollstonecraft ut sitt epokegjørende essay «Et forsvar for kvinnens rettigheter», der hun beskriver datidas syn på kvinnens hjerne: «Bestandig stilles mannen mellom henne og fornuften, alltid fremstilles hun som skapt uten evne til å forstå.» Mer enn to hundre år senere skriver Aslak Nore at problemet til Åsne Seierstad er «at hun ikke forstår at hun ikke forstår». Dette er konklusjonen i Nores artikkel i det nye nummeret av Prosa, der han under tittelen «Jenta som gjorde opprør» går gjennom hele Seierstads forfatterskap.

Når menn med penn i våre dager fratar kvinner rasjonalitet og analytiske evner skjer det oftest subtilt og med visse forbehold. Ikke så med freidige Nore, han sier det sjeldent tydelig. «Seierstads empati, innlevelsen i andre mennesker, er hennes store styrke som reporter. Det er også hennes svakhet som analytiker.» Det er altså Seierstads empati som er årsaken til at hun er en svak analytiker. Slik stiller han seg mellom Seierstad og fornuften, og viderefører den klassiske patriarkalske inndelingen mellom «kvinnelig» følsomhet og «mannlig» rasjonalitet.

Seierstad er en journalist «av internasjonal klasse», medgir Nore, men det er fordi hun som kvinne er så god på intimitet. «Seierstad klarer å etablere en intimrelasjon – med de afghanske kvinnene i en hammam, liggende i senga med en irakisk tolk, eller i dialog med engelen på et tsjetsjensk barnehjem.» Vanligvis er det høyden av ros å si at en journalist kommer tett på intervjuobjektene sine, men ikke i dette tilfellet: «Slik er Åsne Seierstads verden, og den må ikke forveksles med virkeligheten.» Jeg måtte le høyt av den setningen. Det tror jeg Nore gjorde da han skrev den også. «Hæ-hæ-hæ», tror jeg han skrattet for seg selv, «nå blir hun liiite sur.»

Men han dummer seg ut, for det er ikke Seierstad han håner, det han sier er at kvinnene hun intervjuer ikke har noen ting å fortelle oss. I Dagbladet på tirsdag utdyper han: Han er ikke mot å skrive om kvinner, «problemet er når denne erfaringen blir omgjort til allmenn samfunnskritikk». Tenke seg til om kvinners erfaringer skulle gjøres allmenngyldige! Alle vet jo at det er menns erfaringer som har universell verdi. Når Aslak intervjuer norske soldater i Afghanistan nøler han ikke med å trekke svært allmenne konklusjoner, som at krig er nødvendig: «med ondt skal ondt fordrives». Når Åsne intervjuer afghanske kvinner om livene de er henvist til bak stengte dører, skal vi se på det som isolerte fortellinger fra «intimsfæren», koselig kanskje, men uten allmenn betydning.

Seierstad beskyldes ofte for en urimelig allvitende fortellerstemme, men Nores omnipotens er langt mer vidtrekkende. Ikke bare vet han at Seierstad «ikke forstår at hun ikke forstår». Han vet også hvorfor hun ikke forstår. Seierstads mor skrev nemlig barneboka «Jentene gjør opprør», og «at det formet Åsne Seierstad kan det ikke være tvil om». Problemet er at denne feministiske oppdragelsen står i veien for å forstå «livsbetingelsene til kvinnene hun skriver om». Det hele er dypt fascinerende: Aslak Nore forstår altså mer av afghanske kvinner enn Åsne Seierstad fordi han mangler feministisk innsikt. Det er han som eier virkeligheten.