Guttene i balletten

Carl I. Hagen synes han har gjort mye for å gjøre seg lekker for Bondevik de siste åra.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De politiske piruettene

som Carl I. Hagen og Kjell Magne Bondevik nå svinger seg i, er nye trinn i den årelange pas de deux som i lange perioder har dominert vår politiske hovedscene. De to snakker vekselvis stygt og pent om hverandre, mens de delvis i skjul har holdt gående en politisk dialog. Den har gitt Carl I. Hagen håp om at han kunne gjøre seg og sitt parti lekkert nok for Bondevik. Gradvis har Hagen omformet Fremskrittspartiet til et familiepolitisk konservativt parti. I et åpenlyst frieri til Kåre Kristiansen-fløyen i KrF har han stilt opp for de mest ekstreme Israel-vennene og gitt uforbeholden støtte til Sharons regjering.

Ved kommunevalget

ble Fremskrittspartiet et 30-prosentsparti på Nord-Vestlandet. Dette faller sammen med at Kristelig Folkeparti er blitt et miniparti, og er drevet tilbake til sin Vestlands-base med de absolutte kjernevelgere litt lenger sør. Dette betyr ikke at KrFs velgere er gått direkte over til Frp. Sammenhengene er mer kompliserte enn det.

Men Hagen synes han har gjort mye for å gjøre seg lekker for Bondevik de siste åra. Han regner de tunge utrenskningene av verstingene i partiet som en del av denne prosessen. Han synes at han har tålt mye fra statsministeren i det offentlige ordskiftet uten å ta skikkelig igjen. For Bondevik har hele tida holdt en åpen bakkanal til Carl I. Hagen, der det har gått signaler, beskjeder, telefoner og brev. Hva som er sagt og lovet der, må vi kanskje vente på Hagens memoarer for å få vite. Jeg har en begrunnet mistanke om at der ligger et par gode førstesideoppslag og venter.

Som Carl I. Hagen

trodde jeg at Bondevik ville vise seg fleksibel i regjeringsspørsmålet når tida var inne. At den streken han offentlig trakk i sanden, «aldri i regjering med Fremskrittspartiet», ville bli skylt vekk av tidevannet. Jeg har tapt minst ett veddemål allerede. Men i løpet av landsmøtet i Kristelig Folkeparti på Lillestrøm i mai skjønte jeg at det var feil. Den streken har Bondevik hogd i fjell. Ikke minst overfor seg selv har han hatt bruk for dette absoluttet for å kunne forsvare å regjere med Frp som parlamentarisk grunnlag. Det grunnlaget ble etablert etter omfattende, offisiell brevveksling med partiet etter valget i 2001. Det ble ytterligere sementert av tillitsvedtaket i Stortinget som Hagen fikk flertall for med stemmene fra Fremskrittspartiet og de tre regjeringspartiene. Hagen trodde det var et første skritt, mens det for Bondevik var et «hit, men ikke lenger».

Etter landsstyremøtet

på Gardermoen slås det nå fast at Carl I. Hagen er blitt overbevist om at Bondevik aldri oppgir dette standpunktet. Kjell Magne Bondevik vil ikke slippe Fremskrittspartiet inn i sine regjeringskontorer. Hagen kom til denne erkjennelsen i god tid før Frp-landsmøtet i Tønsberg i mai. Det var da John Alvheim, som ofte er «his master's voice», la fram planen om å la Stoltenberg regjere seg i kne foran valget i 2005 etter at Frp hadde bidratt til å kaste Bondevik II i høst.

Etter kommunevalget er Oslo blitt det høyrepolitiske laboratoriet. Uansett hvor lyst Ann Kathrine Tornås har hatt til å bli ordfører som betaling for et byråd der KrF satt sammen med Høyre og Frp, fikk hun ikke lov. Det ville ha krysset Bondeviks fjellinje. I stedet er det blitt en politisk avtale, og Høyre er på vei inn i et symbolsterkt byregjeringspartnerskap med Fremskrittspartiet. Slik Hagen håper det kan bli i rikspolitikken etter neste stortingsvalg. For å oppnå dette har Svenn Kristiansen godtatt å bli varaordfører og tre inn i partnerskapet uten å stille politiske krav. I går sa en personforvandlet Kristiansen at velgerne bare på svært lang sikt vil merke noen forskjell. Sånn går det når politikken regisseres med Hagens jernhånd. Svært mye står på spill. Det framgår av notatet fra Frp's generalsekretær Geir Moe, som ble omtalt her i avisa før helga. 2005 er Hagens siste valgkamp som partiets frontfigur. Blir det ikke regjering sammen med Høyre, har Hagen allerede søkt om asyl i Stortingets presidentskap. Når det gjelder egen karriereplanlegging, har han lært mye av statsministeren.