Guttene i bobla

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slutten av 70-tallet. Den legendariske (og legendarisk tørste) nord-irske fotballstjernen George Best ligger på en hotellseng i Las Vegas og bader i sedler fra kveldens kasinotur. Nydusjet kommer svenske Mary Stävin, regjerende Miss World, ut av badet i gjennomsiktig nattkjole. Den irske servitøren har kommet med en magnumflaske champagne og mottatt et par hundre dollar i driks for bryderiet. Han bivåner denne «James Bond-møter-Hugh Hefner»-aktige scenen med en kombinasjon av storøyd andakt og renskåren forakt. På vei ut døra lirer han av seg det berømte hjertesukket: «Hvor gikk alt galt, Georgie? Hvor gikk alt galt?».

Spørsmålet er ikke mindre aktuelt nå, i det fotballklubber over hele landet, og verden for øvrig, opplever at det for tiden er mannen med ljåen som klipper stadiongresset.

Man har ikke trengt å være BI-professor for å forutsi at den i stor grad «rik onkel»-finansierte norske toppfotballen ville blø i sammenstøt med harde finanskriserealiteter. VIP-vaflene koster mer enn de smaker. Morsom selvrealisering/guttedrømshobby i gode tider er unødig sløsing i dårlige.

Men hvor gikk alt galt?

Med fare for å høres naiv og overdrevent nostalgisk ut, må det ha vært i det øyeblikket næringslivets tankesett og grådighetslogikk for alvor fikk fotfeste i en verden tidligere preget av idealisme og pølsepapir.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Organisasjonskultur, lønnsspiral og den rotfaste tanken om at total inkompetanse alltid skal belønnes med rause millionfallskjermer – alt sammen ble ukritisk direkteimportert fra kapitalismens og markedsliberalismens bakrom.

Slik har man fått støtteapparat i norske klubber så store at de kan settes opp i 4-4-2-formasjon. Halvgode keepere som hever fire millioner i årslønn. Og profilerte trenere som samler på sluttpakker fordi utålmodige klubbstyrer, i god næringslivstradisjon, føler seg forpliktet til å vise «handlekraft» framfor «langsiktighet». Man selger «et produkt», man «bygger en varemerke», man «skaper verdier». Yngres avdeling i klubber med et hardtsatsende A-lag kunne tjent en god slant på bullshitbingo.

Nå får vi en nødvendig Rusken-aksjon langs høykonjunkturens svinesti. I krisetider opphøyes verdien av den gode idé og virkelig gode produkter. Framtida er kortreiste fotballspillere, frittgående og kjærlig kultivert i organiske omgivelser. Trenere vil ikke lenger få lov til å gi millionlønn til halvgode senegalesere eller estlendere de har funnet på YouTube.

I tur og orden vil guttene i bobla – fotballspillerne selv – måtte ta desimeringen av egen markedsverdi innover seg, «vise moderasjon» og godta lønnskutt på for eksempel ni prosent. Slik de blåsvarte tittelforsvarerne på Telenor Arena måtte tidligere denne uka.

Men det er høyt spill. Får vi en bedre Tippeliga av dette?

Det spørs hvem du spør. Ville toppsjefen i selskapet som har gitt navn til Stabæks nye hjemmebane godtatt ni prosents lønns- og bonuskutt, bare for å være grei i en vond og vanskelig tid? Særlig.

Baksaas-logikk tilsier snarere at selv middelmådige fotballspillere ikke kan forventes å prestere bra for noe mindre enn en million i året.