Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Guttestreker

Seim-saken er blitt en grevling i taket for Grete Knudsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HUN KALLER HAM «GUTTEN»,

Grete Knudsen. Jeg vet ikke hva de 411 verftsansatte kaller ham, de som mistet jobben fem uker etter at Carl Fredrik Seim (28), et totalt ubeskrevet blad, i fjor overtok Mjellem & Karlsen-gruppa i Bergen og slo verftet konkurs. Men det skulle ikke forundre meg om guttungen blir kalt både det ene og det andre rundt kjøkkenbordet der arbeidsløse, godt voksne arbeidere i dag sitter med avisa oppslått på jakt etter en ledig stilling, feid ut av arbeidsmarkedet mens valpen lekte onkel Skrue i Audun Rekstens gamle villa. Nei, denne gangen nytter det ikke å forklare situasjonen med krisa i verftsindustrien og mangel på konkurransedyktige lønninger.

DET ER NORSK

kapitalisme som spiller hovedrollen i denne fortellingen også, den rå kapitalismen som dirk og kubein, som slegge og finlandshette til bruk for den som er ute etter å bryte opp døra til annen manns eiendom og få tilgang til verdier andre har skapt. Hensikten er ikke lenger å utvikle, bygge landet, skaffe arbeidsplasser, skape verdier og utvise samfunnsansvar. Målet, meningen med det hele er redusert til nærsynt personlig vinning. Og som rådgivere langs veien inn til skattkista står av alle Grete Knudsen, Bengt Martin Olsen og Kjell Opseth, Arbeiderpartiets tidligere ypperste tillitsvalgte, og tilbyr sine nettverk og sin troverdighet.

ROLLELISTA I SEIM-SAKEN

er som skapt til å illustrere turbokapitalismens herjinger når ingen ansvarlig samfunnsinstitusjon lenger har til oppgave å avgrense bivirkningene og kreve sikkerhet for lån og de nødtørftigste garantier for videre sunn næringsvirksomhet. Selv uten å vite om skurken nå er tatt, har vi allerede manus til følgende fortelling: Ung jypling får låne penger til å kjøpe seg en etablert virksomhet han ikke har planer om å drive videre. Takket være Den norske krigsforsikring for skip, som i likhet med norske banker åpenbart ser seg som et ypperlig bunkringssted for pengelense finansakrobater, overtar og nedlegger han flere hundre arbeidsplasser som gjennom åra har skapt verdier for mange millioner. Guttungen «låner» av pengene til et liv i sus og dus. Og resten kan vi lese i disse forsmedelige medieoppslagene som gjerne følger i kjølvannet av politiets arrestasjoner. Nå sitter gutten i varetekt mistenkt for underslag av rundt 30 millioner. Men som Knudsen minner om: Gutten er uskyldig inntil han er dømt.

LIKEVEL ER VI DER

vi må være, fordi det kan være nyttig å se forholdene rundt Seim-saken som et symptom på et kapitalistisk system det er anstrengelsene verd å argumentere mot. Jeg vet det er moderne å mislike kritikk av fri'sleppet av reguleringene som i sin tid skulle styre kapitalen til et slags felles beste. Det er røster fra mosegrodde graver. Eller enda verre, humørløs og politisk korrekt humanetikk, nå som vi har det så gøyalt i verdens beste land å bo i. Det får ikke hjelpe. Vi hadde begynt en viktig debatt om behovet for eventuell karantene for politikere i trafikk mellom storting, regjering og privat lobbyvirksomhet for næringslivet, da Tønne-sakens brutale utfall satte en midlertidig stopp for frimodigheten i denne debatten for et halvt år siden. Da hadde harmen fra partifeller knapt lagt seg over Grete Knudsens rolle som privat konsulent for Seim rundt oppkjøpet og nedleggelsen av Mjellem & Karlsen-verftet.

VI VAR I GANG

med å diskutere habiliteten i styrerommene og en grådighetskultur som truer med å vulgarisere viktige samfunnsverdier nå som alle tings mål holder på å bli den personlige rikdommen. Den gir seg så mange slags utslag og påvirker oss alle. Fra medienes nesegruse beundring for den typen suksess som uttrykker seg gjennom et spektakulært luksusforbruk, til legitimiteten av å raide, slakte og tjene seg styrtrik på kapitalen av andres arbeid. Seim-saken setter oss tilbake på sporet av en systemkritikk vi må tillate oss å fortsette, selv om den siktede bare er under etterforskning. Jeg snakker med andre ord om hvordan vi kan reise noen brannmurer som hindrer at kyniske spekulanter fritt tar seg inn i bankhvelvet. Det er muligens utdatert filantropi. Men noen må jo stoppe drittungene.