Gylf-krigeren

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fjorårets film-fiksjon kan i år ta dokumentar-prisen. I «Wag the Dog» (halen logrer med hunden) starter Det hvite hus en liten krig for å avlede oppmerksomheten fra nyheten om at presidenten er avslørt i en sexaffære med ei ung jente i alpelue. Bare på et punkt overgår virkeligheten fantasien. Selv ikke filmskaperne lot presidenten starte krig, samtidig som han ble stilt for riksrett - tiltalt for å ha bombet republikanerne med sexløgner. Når Clinton klamrer seg til makten, endrer han gjerne det vi til nå har trodd var vilkårene for krig og fred.

«Med demokratene i Det hvite hus blir det travle tider for oss reportere,» sa New York Times' R.W. «Johnny» Apple til meg da valgresultatet var klart i november i 1992.

«Hva mener du?»

«Det er alltid mer moro med demokratene. Nå får vi ikke bare en mer aktiv regjering, vi får også et sprudlende selskapsliv, masse sladder og skandaler. Bare vent og se!»

Etter hvert kom jeg til å forstå hva Apple mente. Han hadde fulgt amerikansk politikk siden Kennedys dager.

AMERIKANERNE VISSTE LITE om Bill Clinton da han ble valgt til president. Alt skjedde så fort. Det viktigste den gang var å bli kvitt den erkekjedelige George Bush som hadde arvet makten på Ronald Reagans popularitet, og nå regjerte over nedgangstider. Velgerne var på desperat leting etter noe nytt. De hadde nok hørt historien om Clinton og nattklubbsangerinnen Gennifer Flowers, men brydde seg ikke. De hadde nok også hørt at Clinton kom fra alt annet enn adelige kår i sør, at hans første stefar solgte bruktbiler, drakk for mye og ble voldelig i fylla. Velgerne ville uansett gi den unge guvernøren fra bakgårdsstaten Arkansas en sjanse. Men amerikanerne kjente ikke Bill Clinton. Antakelig visste heller ikke Bill Clinton så mye om seg selv.

Han ble like overrasket som resten av nasjonen da hittil ukjente familiemedlemmer i dagene etter valgseieren dukket opp og stolt presenterte seg som landets nye «første-søsken». Ikke en gang hans mor, Virginia, hadde hørt om sønnens mange halvsøsken før han ble president. I stedet for én halvbror, fikk han nå plutselig tre.

BILL CLINTON DREV EN valgkamp der hans egen person og livshistorie var en viktig del av budskapet. Valgkampen ble ikke bare nær og personlig, den ble nesten privat, tilpasset en ny medietid.

En sånn valgkamp er et tveegget sverd. Clinton fikk erfare at det er lettere å være populist som kandidat enn som president. Da han ble innsatt, trengte han å bli løftet opp på et høyere, mer fornemt og respektfullt plan. Det folkelige skulle balanseres mot det verdige. Men Clintons problem var nå at han hadde gjort seg så alminnelig at den usynlige barrikaden som skal være mellom en respektert og flink president og resten av gjengen, var visket ut. Fra det øyeblikk Clinton kom til Washington D.C. var han omgitt av snubletråder.

SELV KOM JEG - i hvert fall til å være utenlandsk reporter - ganske nær familien. Jeg sier det slik fordi amerikanske politikere gir blaffen i reportere fra utlandet. Jeg slapp første gang inn i familiehjemmet i Hot Springs midt under valgkampen tidlig på sommeren 1992. Clintons mangeårige stabssjef Betsey Wright gikk god for meg overfor Clinton-mamma Virginia. Jeg fant spesielt tonen med Clintons tredje stefar, Dick Kelley. I flere år hadde han importert store mengder King Oscar Sardines fra Norge til Arkansas. I glede over sardinoppdagelsen hentet Dick fram en flaske Chivas Regal. Vi skålte nøkternt i store plastkrus. Seinere kom jeg flere ganger tilbake til Clinton-hjemmet i Hot Springs. Jeg tok også sjansen på å spørre mamma Virginia om sønnens forhold til kvinner. Hun lo høyt og trillende.

- Han liker damer....men broren, Roger, er verre!

Sønnen hun siktet til var den kokaindømte musikeren som nå levde høyt på familiens berømmelse.

BILL CLINTON HAR VÆRT drevet av ambisjoner og lyst til å kompensere for barndommens mangler. Han vokste opp i en forhutlet familie der fyll, utroskap, løgn og fortielser var en del av dagens orden. Den unge Clinton ble familiens meklingsmann - den som måtte roe ned gemyttene og glatte over. Dette er egenskaper som han har tatt med seg inn i politikken, hans ønske om å gjøre alle til lags, trang til å fordekke, benekte - og hans helt spesielle evne til å gjøre alle anklager mot seg selv til et spørsmål om betydningen av ord. Clinton innrømmer aldri noe før han er innhentet av begivenhetene. Det nye nå er at Clintons store personlige svakhet plutselig er plassert i et kriminelt rammeverk.

DICK MORRIS HETER mannen som skapte politikeren Bill Clinton. Morris er den rådgiveren som har tolket meningmålinger og strømninger for Clinton, gitt ham råd om veivalg, skrevet taler og pressemeldinger og laget tv-reklame for ham. De to møttes for første gang i Little Rock i Arkansas i 1979. Morris var kommet ned fra det selvopptatte New York for å bistå daværende guvernør Clinton i en desperat kamp for gjenvalg. Da den formelle delen av møtet i guvernørboligen var over, spurte Morris etter veien til toalettet. Guvernør Clinton pekte på en dør bak kjøkkenet. Der - på innsiden av døra - hang det en gigantisk poster av en smilende blondine med enorme bryster. Morris gikk tilbake til spisestua og så på Clinton:

- Er det smart av guvernøren å ha et pinup-bilde på dodøra?

- Men ser du ikke hvem det er? spurte Clinton smilende, men oppgitt. Dick Morris ristet på hodet.

- Du er virkelig fra New York, sa Clinton og la til: - Det er Dolly Parton!

Ja vel, tenkte Morris og forsto at han hadde fått en klient som kunne få et imageproblem i framtida. Det hører med til historien at midt i valgkampen i 1996 ble Morris selv en del av dette imageproblemet. Den mektige Morris, som mer enn noen annen fikk Clinton til å snakke om «moral og familieverdier», ble tatt som horekunde. Hans spesialitet var å sutte på tærne til damene han brakte med seg til elskovsredet i Jefferson-hotellet, fire kvartaler fra Det hvite hus.

CLINTONS STERKE og svake sider springer ut av den samme impulsen - evnen til å tilpasse seg. Han er tvetydig både som politiker og som menneske. Han er ett med sin tid. Han er et kulturelt plagiat av alt det vi har sett de siste 40 år - et speilbilde av den sosiale og kulturelle revolusjonen i USA. Han var der under den seksuelle frigjøringen. Han var der da borgerrettskampen raste. I likhet med mange andre skoleflinke luringer kom han seg unna Vietnam. Han var med da amerikansk ungdom omfavnet moderne popkultur, og han røykte marihuana (men inhalerte ikke!). I sin familie var han den første som tok høyere utdannelse. Og da han ble guvernør, og seinere president, var det ikke våpenavtaler, men handelsavtaler, som sto på dagsordenen overfor utlandet.

DA DEN KALDE KRIGEN var over, ble det også slutt på vår frykt for at store politiske begivenheter kunne ha innvirkning på våre liv. I USA oppsto det et kulturelt og politisk tomrom, det sosiale limet tørket, og politikk ble kjedelig. Det politiske minnet kollapset, nummenhet og hukommelsestap overtok, og autoriteter sto for fall. Politikk ble Disney og rollespill. Plutselig var alt lov. Mens Clintons forgjengere kunne bruke den kalde krigen til å bygge sitt image på, hadde Clinton ingen tilgjengelige mektige symboler.

Hans presidenttid er blitt preget av de små planer og de små gjøremål. Kjernen i Clintons politikk kan formuleres i en setning: Han vektla personlig ansvar i stedet for rettigheter, plikter i stedet for støtteordninger. Eller på en annen måte: Han blandet impulser fra europeisk sosialdemokrati med amerikansk optimisme og selvtillit. Han har aldri risikert sin popularitet ved å ta tak i de store spørsmål. Clinton har flytt på sin retorikk, sin sjarm, sitt likandes vesen og at tidene gjennomgående er gode.

SELV ETTER AT HAN BLE satt under etterforskning fortsatte Clinton å dyrke dragningen mot avgrunnen. Clinton er politikkens svar på en basehopper. Han hopper ikke fra Empire State Building. Derimot får han kick av bimbo-samvær på hotellrom og i bakrommene i Det hvite hus. Clinton fungerer best når det er risiko involvert. Han er uvøren og skjødesløs. De eneste gangene han virkelig ser ut til å leve er når han tar sjanser - ikke i politikken, men i privatlivet. Han ser bort fra at handlingene hans har konsekvenser - ikke bare for ham selv, men også for familien, for venner, for de som arbeider for ham, og for de millioner av tilhengere som trodde på ham og det han sto for.

Rundt ham fortoner det seg som en slagmark. Tallet på falne er stort. Historien inneholder alle ingredienser - ødelagte karrierer, økonomisk ruin, selvmord, rettssaker og fengselsstraffer.

DET ER INGEN KONSTITUSJONELL krise i USA. Det er en Clinton-krise. Da Franklin D. Roosevelt en gang sa at presidentembetet først og fremst er en posisjon for å utøve moralsk autoritet, tenkte han ikke på dårlig oppførsel eller alminnelig umoral. Han tenkte på presidentens evne til å mobilisere. Roosevelt mobiliserte mot sosial nød og fascisme. Truman mobiliserte for å møte utfordringene i den kalde krigen, Lyndon B. Johnson for å møte utfordringene i borgerrettighetskampen. Er det noen som lenger husker hva som var Clintons signatursak?

Bill Clinton har vist seg best når han har opptrådt som nasjonens samvittighet og nasjonale samlingspunkt,den som lindrer og trøster. Som da han samlet folket etter Oklahoma-bomben 19. april 1995. Presidentens makt er først og fremst knyttet til talerstolen, muligheten til å overbevise. Hvis en president ikke kan innkalle til en pressekonferanse i frykt for å få pinlige spørsmål om sex, løgn og videotapes, har han gjort seg selv arbeidsudyktig.

JEG HAR MANGE GANGER TENKT på hva Times-reporter «Johnny» Apple sa til meg: «Sladder og skandaler.»

Men at det skulle ende slik? Historiens dom kan bli meget enkel.

Clinton var for kåt for jobben.

KILDER: Artikkelen er basert på egne intervjuer, bakgrunnstoff i amerikanske aviser og tidsskrifter og amerikansk Clinton-litteratur. De viktigste bøkene er David Maraniss: «First in his Class», Simon & Schuster (1995); «The Clinton Enigma», Simon & Schuster (1998); James B. Stewart: «Blood Sport», Simon & Schuster (1996).