Gyllenbrun

Lettere tilsjasket? På ingen måte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RAUS SOM EN halvliter. Gyllen, passe fyldig og til tider direkte perlende. Det gjelder konservator Per-Erling Johnsens bok «De brune kafeene» beregnet på alle oss med et bånd til serveringsstedene. Fordi vi rett som det er stikker innom for en øl og eller tre. Eller blir sittende fordi vi pleier å bli sittende. Eller vi går forbi og drar kjensel på den røykfylte atmosfæren fra filmer og romaner. Eller vi ønsker oss et tidløst vannhull, et fast punkt å oppsøke for å treffe kjente rundt stambordet og fortelle krigshistorier som også er gjengitt i denne boka. Mine damer og sjentlemenn, ta imot Lompa, Dovrehallen, «Valken», Sagene Lunsjbar, Tranen, «Liket», Trocadero, Casino, Schrøder og mye mer. Pluss et frodig persongalleri og minst et med karbis, løk og speilegg.

OSLO SENTRUM er utgangspunktet for boka om hovedstadens uforanderlige møtesteder. Dermed faller Bakkekroen ut, Lorry er blitt for trendy, Teddy mangler hjemmeatmosfære og Larsen har gått interiørmessig bananas, det vil si helt texas. I sjangeren brune kjellerkafeer finnes i dag bare kafé Grei i Skippergata tilbake. De andre er ikke brune nok. Som servitørene ikke lenger har vest og hvite forklær eller hvit, stivet kappe på hodet som fru Hansen på forhenværende «Tråkka». Historiene om kontante fru Hansen, det var faktisk to fru Hansen, er mange og pleier å handle om hva fru Hansen eller fru Hansen svarte når gjesten ba om en kopp te. Eller forlangte mat mens kokken hvilte middag på bakrommet. Eller enda verre, klaget på maten. Det finnes nemlig folk som er nektet servering på ... - jeg sier ikke hvor - fordi han klaget på en lemlestet tallerkenrett i stedet for bare å bestille en halvliter til.

ALT SUSHI-BARENE mangler, kan du finne i menyen fra Justisen i 50-åra. Ristet fiskepudding, patent og smørbrød med sardiner. Og fortsatt handler Justisen mer om øl og portvin, kjøttkaker og brun saus enn om siste nytt i kafékonsept. De brune kafeene bare er , som et gammelt ansikt etter et langt liv, de lar seg ikke finne opp av fikse retroeksperter. Det er derfor helt normalt å bekymre seg for bestanden nå som det moderne livet har gitt oss både røykeloven og tapas på Grünerløkka. Det er en kjensgjerning at våre barnebarn med tida neppe vil kjenne igjen en «grønn genser» hvis de ser en, altså en bayer med billigste sort portvin til. Som folk flest heller ikke husker at en «porsjon», med trykk på første stavelse, består av eksport og kanskje en enkel kvart Port Superior?

NYE TIDER har gitt oss nytt innhold i glassene. Det er livets gang og våre barn vil ganske sikkert få noe verneverdig og nostalgisk ut av tida med svenske servitører, caprese og tørr hvitvin. Vi andre kan legge turen forbi Lille Chef på Majorstua. Her møtes «hullet i veggen» med den brune kafeen i den grad at vi trolig snakker om en helt egen form for påskelitteratur. Skal vi si klokka ni?