Gylne tider

Alle små piker drømmer om langt, lyst hår. Men hvordan ser verden ut bak håret?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET BEGYNTE SOM

en spøk mellom meg og min søster i New York. Hvordan ville det være å ha langt, lyst hår? Kan det virkelig være at verden åpner seg for dine føtter, at du aldri mer må kjøpe en halvliter selv, at du for alltid vil sole deg i glansen fra misunnelige blikk? Neppe, mente min søster. «Men vi gjør et forsøk. Og siden jeg er mørk og du er blond, blir det nok dessverre du som må være prøvekanin.»

DEN UNDERBETALTE

mulattfrisøren Mike på Upper East Side lyste opp. «Hairextension? Ingen problem. Det blir 100 dollar timen, og med ditt hår vil det ta tre timer,» fortalte han mens han fisket fram siste nummer av People Magazine og nikket mot bilder av Cameron Diaz, Britney Spears og Madonna. «Hun har det, hun har det og hun har det. You gonna loooove the attention it draws,» gliste han, og la til at jeg måtte hente håret i Midtown.

SEINERE PÅ DAGEN

befant jeg meg på et venterom i åttende etasje i et kontorbygg midt på Manhattan. Sammen med meg satt det fem mørkhudede kvinner med rastahår. På veggen hang det en prisliste. Det billigste håret var det afrikanske, så kom det asiatiske, så det latinamerikanske og nest øverst det slette vesteuropeiske. På topp min type: blondt vesteuropeisk hår med fall. Verden er seg selv lik. Inne i den store lagerhallen bak venterommet hørtes larmen av summende symaskiner. Hvor kommer dette håret fra? «Håret er fra India,» sa den vennlige indiske kvinnen bak disken. «Når ble indisk hår lyst og krøllete?» spurte jeg. «Det har gått gjennom utallige kjemiske prosesser,» sa kvinnen. Herregud, jeg støtter en slags morbid verdensomspennende organhandel.

FRA STEMMEN PÅ

mobiltelefonen å dømme hadde min søster null forståelse for at jeg ville trekke meg. «Du kommer til angre. Det er jo ikke akkurat nyrer det er snakk om.» Jeg lot meg overtale, oppmuntret av tanken på eksperimentet, og der gikk jammen 3000 kroner til håret også. Omtrent seks timer seinere løftet jeg hodet mot speilet hos frisøren Mike og stønnet: «Jeg ser ut som en pornostjerne. Du er nødt til å gjøre noe.» Etter å ha klippet bort halvparten av lengden var jeg fortsatt langhåret og så relativt uvirkelig ut. Men min søster mente jeg liknet på en rockestjerne, og det kunne jeg leve med.

TILBAKE I NORGE

etter ferieturen lot ikke responsen vente på seg. Allerede første dag på jobb fortalte den unge fremadstormende journalisten på nabokontoret meg at jeg så råbra ut, og at han ville prøve seg ved første anledning. «Jeg er ti år eldre enn deg,» bemerket jeg tørt. Fra da av kunne jeg ikke bevege meg inn i et barlokale uten straks å få blikkkontakt med fem menn samtidig. Da jeg spurte en venn hvorfor enkelte menn er så enkle, og hvorfor ikke bare alle kvinner skaffer seg langt hår hvis de vil ha en mann, svarte han: Men kvinner er ikke bedre. Hvis jeg anlegger skjegg og lar håret vokse, får jeg ikke gå i fred.

NÅ HAR JEG

hatt noen relativt gode måneder som langhåret rockestjerne. Men da en forfatter forleden lente seg mot meg på en fest og sa: Du er så pen i kveld. Du kler virkelig den Åsne Seierstad-looken, skjønte jeg at det var på tide å klippe seg og bli seg selv igjen.