«Hadde jeg ikke måttet stjele, hadde det vært lett å leve hemmelig i Oslo»

16-åringen Zamir stjeler for å overleve. Han er en av mange som lever illegalt i Oslo, i skjul. Uten noen rettigheter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  Ingen ser meg. Jeg er rundt i byen, men sånne som deg, dere ser meg ikke, sier han.

16-åringen sier han har reist alene rundt i Europa siden han som ni- tiåring kom med båt fra Nord-Afrika til Spania.

Han har vært på evig, rastløs vandring, fra land til land.

Han har ikke pass, ingen ID-papirer.

Gutten står trolig på Oslo-politiets 12-på-topp-liste over kriminelle asylsøkere.

6. oktober ble han dømt for tre tilfeller av grovt tyveri, ett tyveri og bæring av kniv. Han skal sendes ut av Norge.

Han er en av flere tusen som oppholder seg ulovlig i skjul i Oslo.

Unngår sentrum

Den unge gutten eksisterer - uten familie, verge, fast adresse eller noen rettigheter. Han går ikke på skole. Blir han syk, kan han ikke oppsøke lege. Barnevernet møtte opp da han ble fengslet, men hilste knapt på ham.

Zamir er ikke hans riktige navn.

-  Jeg tenker hele tida på hvordan jeg skal overleve. Hvordan jeg skal skaffe penger. Min framtid er fordømt. Jeg har reist i Europa siden jeg var liten, men ingen land vil ha sånne som meg.

-  Hva lever du av?

-  Jeg skal være ærlig, jeg er en tjuv. Jeg liker det ikke, men jeg stjeler. Hva skal jeg ellers gjøre?

-  Hva gjør du for ikke å bli tatt?

-  Jeg unngår sentrum. Men noen ganger gir jeg blaffen.

Sov på do

Da han kom til Norge i desember i fjor, var han bare 15 år.

-  Jeg låste meg inn på toaletter og sov der, eller gikk rundt Oslo S hele natta.

Han sov hos folk han møtte tilfeldig. Politiet kastet ham ut fra hospits. «Dette er ikke et sted for et barn,» sa politibetjenten.

-  Etter hvert ble jeg kjent med folk. Men alle utnytter meg, de skal ha meg til å stjele, til å kjøpe ting for seg. Ingen araber jeg har møtt, gjør noe bare for Gud.

I dag leier han illegalt. I tillegg til husleie, må han sørge for all mat og røyk.

Medfølelse

-  Jeg våkner og går ut. Jeg kommer tilbake om kvelden. Det er det. Men det er bedre enn gata.

Zamirs historie er utrolig. Han oppgir 24.4.1988 som sin fødselsdato. Opplysninger om hans fortid har Dagbladet liten mulighet til å sjekke. Han ser ut som en tenåring, en 16-åring, der han vrir seg på stolen. Når han en sjelden gang smiler, ser han svært ung ut.

Lommetjuv

I Spania skal han ha bodd sammen med husokkupanter og stoffmisbrukere og på barnehjem. I Tyskland overlevde han på matrester fra McDonald's og Burger King.

16-åringen er en typisk lommetjuv, som stjeler vesker, lommebøker og bankkort. Noen ganger stjeler han mat. At han befant seg her i landet, ble oppdaget da han noen dager etter ankomst i begynnelsen av desember i fjor, stjal flere bankkort fra en full mann på Karl Johan - og ble tatt på fersken.

Noen dager etter meldte han seg som asylsøker.

-  Dere tror meg kanskje ikke, men jeg har medfølelse med dem jeg stjeler fra. Det hender, hvis jeg tar ei lommebok med tusen kroner i, at jeg sender den i posten til eieren.

«Flaut for Norge»

Vi befinner oss på kontoret til advokat Aase K. Sigmond, rett ved Tinghuset.

Advokaten ble oppringt da Zamir satt i glattcelle i mai.

-  Han er et gatebarn. Og han er helt klart et barn, i alder og væremåte. Jeg synes det er flaut å bo i et land som ikke tar vare på barn, sier Sigmond.

Samfunnsstraff

Er Zamir et barn som burde beskyttes av barnevernet? Eller en farlig kriminell?

I dommen heter det at forbrytelsene «viser et fast forbrytersk forsett». I skjerpende retning legges det vekt på at tyveriene er fra «eldre og berusede personer».

I oktober ble han dømt til 90 timers samfunnstjeneste.

Advokaten sier det er et paradoks at han er dømt til samfunnsstraff samtidig som han skal utvises - og ikke har fått hjelp av barnevernet.

Hun har anket dommen.

Zamir oppholder seg ulovlig i landet. Han møtte ikke opp til asylintervju. UDI henla asylsaken hans allerede før jul i fjor, fordi han forsvant fra asylmottaket. Da han fikk avslag på asylsøknaden i mars, ble ikke vedtaket påklaget. Fordi advokaten hans den gang ikke ante hvordan hun skulle få tak i ham. Utlendingsmyndighetene mener han selv må ta ansvar for at det ikke er blitt gjennomført aldersundersøkelser av ham.

16-åringen snakker arabisk, tysk, fransk og dårlig engelsk. Første gang Dagbladet intervjuer ham, skjærer det seg.

Han er sulten, frustrert og reagerer med raseri og tårer.

-  Til helvete med systemet deres. Siden jeg kom hit, har ingen hjulpet meg, bare gjort narr av meg. Jeg er ødelagt, økonomisk, fysisk og psykisk, sier han og går.

Neste gang vi møtes, sier han:

-  Jeg tror ikke det hjelper meg, men jeg skal svare ærlig på alt.

Vandret i Europa

Zamir sier han er født i Algerie, norske myndigheter stiller seg tvilende. Han forteller at han rømte fra familien sin:

-  Mor var fortsatt i hvitt, i sorg over faren min som døde. Storebroren min ble sjef og banket mor og meg. Jeg tålte det ikke. En dag dro jeg ned til havna og snek meg om bord i en båt. Slik kom jeg til Spania som liten gutt, hevder han.

Norge hadde han aldri hørt om. Men en venn som flyttet til Norge, ringte og skrøt av dette demokratiske, vennlige landet langt nord.

Han fant igjen bestevennen i Oslo - som narkoman på hospits. Han er nå død.

Han sier han har oppholdt seg illegalt i de fleste europeiske land og byer. Politifolk i Oslo har omtalt ham som «en vandrer».

Vil ikke tigge

Zamir sier at han verken selger eller bruker narkotika.

Han tigger aldri penger.

-  Jeg kjenner ikke lenger noe sted som er hjemme. Jeg er statsløs, som en sigøyner.

-  Hva ønsker du da?

-  Uansett hvor jeg reiser, får jeg nei på en asylsøknad. Jeg drømmer om å gå på skole. Klarer jeg ikke skolen? Ok, da skal jeg forlate Norge.

Han forteller at han våkner om nettene med intens tannverk. Han sprayer deodorant i munnen for å dempe tannverken.

-  Og se, jeg får mer og mer utslett på kroppen, sier 16-åringen og viser fram sår.

-  Min advokat har en hund. Blir hunden syk, bærer hun den til veterinær. Blir jeg syk, bærer ingen meg til lege.