Hærfører Hermansen

I staten er det permanent revolusjon, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens vi venter på regjeringens eierskapsmelding, kan vi dvele litt ved hva som har skjedd med staten de siste åra. Jeg gjør en slik øvelse nokså jevnlig, etter at jeg har vært på eksempelvis Telenors julemiddag for journalister, eller på LO Stats kartellkonferanse på Gol, eller på arbeidsgiversammenslutningen Navos årsmøte. Da blir jeg minnet om hvilken revolusjon de statsansatte og vi som bruker deres tjenester har vært igjennom i løpet av en halv generasjon.

VI SKAL SPESIELT dvele ved Tormod Hermansen. Under Gro Harlem Brundtlands andre regjering fikk han jobben med å lede et utvalg som skulle finne fram til «En bedre organisert stat». Ikke uventet konkluderte utvalget i 1989 med at det både var mulig og viktig. Viktig for publikum, for samfunnet, for politikere og for demokratiet, ifølge Hermansen.

DERMED VAR den tidligere Ap-statssekretæren i gang med sitt felttog mot stivnede organisasjonsformer i staten. Rune Slagstad omtaler ham i sin bok om de nasjonale strateger som «den fremste av de markedsteknokratiske reformister». Hermansen satt som en edderkopp i det store statlige nettet. Han ble sjef for det statlige Televerket i 1991, og vi vet hva som skjedde seinere. Han omgjorde Televerket til Telenor, brakte det på børs, overlot det til Jon Fredrik Baksaas som seinere har økt abonnementsmassen til anslagsvis 100 millioner, noe han har tatt seg godt betalt for.

Men Hermansen var også sjef for Statens Banksikringsfond. Han var styremedlem i Statoil og styreleder i Postbanken. Han beskrives også som arkitekten bak det liberaliserte kraftmarkedet fra sin posisjon som departementsråd i Finansdepartementet på åttitallet.

GANSKE SVIMESLÅTT sitter de statsansattes tillitsvalgte tilbake og konstaterer hva som har skjedd. De trodde på et tidspunkt i historien, i likhet med sine medlemmer, at statens store fehus var traust, ikke spesielt godt betalt, men trygt og godt. Nå leser de i en fersk Fafo-rapport at 45 prosent av de ansatte i statsforvaltningen har vært igjennom en omstilling i løpet av en toårsperiode, mot «bare» 30 prosent i private virksomheter.

Det endrer bildet av en omstillingsfiendtlig og sidrumpa offentlig funksjonær. I Posten har de blodigste slagene stått. 2300 postkontor er nedlagt, 10 000 arbeidsplasser borte. Mer enn 20 prosent av de ansatte fra 1992 ble arbeidsledige en eller flere ganger i løpet av en tiårsperiode. Over 60 prosent av de samme hadde ett eller flere langtidsfravær mellom 1997 og 2003. Sju prosent av de samme havnet på attføring i perioden fram til 2001, tretten prosent ble uføre. Kvinner ble hardest rammet. Men så er altså ikke Posten eller Telenor til å kjenne igjen. Det er heller ikke sykehusvesenet, veivesenet, luftfartsmyndigheter, vinmonopol eller statsbygg. For ikke å snakke om skatteetaten: I 2005, leverte 1,8 millioner nordmenn selvangivelsen via Internett, sms eller telefon.

MANGE AV VIRKSOMHETENE har fått en friere stilling. De styres mer av marked og etterspørsel enn av departementene. Statens kantiner er eksempel på en virksomhet som har gått hele veien, fra å være statlig forvaltningsbedrift, via statsforetak, heleid og deleid statsaksjeselskap til å bli fullstendig privatisert. I staten under ett har antall ansatte i forvaltning skrumpet, mens ansatte i statlige selskaper økt. Og når staten har slanket seg, har behovet for regulering og kontroll med de fristilte selskapene økt. Atten nye tilsynsorganer er opprettet mellom 1990 og 2004.

DET ER TEKNOLOGIEN og internasjonaliseringen som har vært drivkreftene i denne utviklingen. Men også troen på New Public Management. Nå har troen på den mål- og markedsstyrte ideologien falmet. En av de andre styringsstrategene, Gudmund Hernes, peker nå på ideologiens baksider: Selv om NPM har hatt mye for seg, har medaljen en åpenbar bakside. Markedstenkningen fører til mer byråkrati, korrupsjon og utstøting. Ingen av ordene har god valør i rød-grønne kretser. Særlig utstøtingsmekanismene harmonerer dårlig med målet om et inkluderende arbeidsliv. Men historiens hjul drives likevel av mektige krefter. Selv samferdselsminister Liv Signe Navarsete fra partiet som krevde varig vern av postkontorene, sier at de statsansatte må belage seg på mer.

Trøsten fra hennes side er at de tillitsvalgte skal få være med på framtidig slakting.