Hagen + Hanssen = sant

Det var landbruksministeren i allianse med VG som denne uka tvang Rimi-Hagen til retrett. Men Hagen sitter nok igjen med noen Domino-poeng.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ARBEIDERPARTIET har større suksess på varemarkedet enn på velgermarkedet. Slik er verden blitt snudd på hodet under den nyliberale ideologien som også er sosialdemokratiets. Regjeringens mest markante medlem, Bjarne Håkon Hanssen er tilbake på Rimi. Landbruksministeren tvang tilsynelatende kjøpmann Stein Erik Hagen i kne. Anger og ruelse fra handelsmannen i alle medier viste at også en sosialdemokratisk statsråd kan bruke makt på handelens egen bane. Hanssen vant fram, ikke med reguleringer og tradisjonell politikkmakt, men fordi han gjennom VG hadde en million lesere i ryggen. I det nyliberale Norge er det ikke Forbrukerrådet eller Forbrukerdepartementet som tar ryggtak med de mektige i varehandelen.

JEG MÅ INNRØMME at jeg fryktet at Hanssen tok seg vann over hodet da han anså VGs handlebarometer som tilstrekkelig statsrådsdokumentasjon til å gå løs på landets mektigste handelsmann. Jeg øynet et element av hybris: Var landbruksministeren blitt så blendet av sin egen popularitet som pølsespiser at han trodde han kunne fravriste Stein Erik Hagen noen millioner til fordel for oss forbrukere? I departementskontorene begynte man å lese boikottloven. Statsråden var nok i faresonen, det ble jo truet med rettssak. Men kjøpmann Hagen øynet åpenbart mulighet for en PR-gevinst som kunne balansere den PR-katastrofen Hanssen hadde påført ham noen dager tidligere: Tre helsider i landets største avis og utallige sendinger i radio og TV ga Rimi reklame verd langt mer enn en surmaget rettsprosess. Stein Erik Hagen gjennomførte en offensiv retrett. Hva er vel en hest til prinsesse Märtha verd mot et helt kongerike med Bjarne Håkon Hanssen som PR-konsulent? Med en snedig vri er det Hagen som sitter med tilgodelappene. Jeg ser ikke bort fra at han vil ha Domino-poengene innfridd når landbruksministeren neste gang titter i VGs handlekurv.

BJARNE HÅKON HANSSEN representerer en ny type sosialdemokratisk forbrukerpolitikk. Den er tilpasset den nye tids forestillinger om markedet som regulator mellom partene i omsetningssystemet. Forbrukerinteressene har ikke vært Arbeiderpartiets sterkeste frontavsnitt. Partiet fikk nok tidlig et visst tak på forbrukersamvirket. I store deler av landet ble S-lagene sett på som halvsosialistiske tiltak. Men de var egentlig tuftet på en lang norsk tradisjon med røtter tilbake til England. Her prøvde man å løfte boligbygging og forbruk for de store masser ut av markedet gjennom samarbeid og solidaritet. I tradisjonell sosialdemokratisk tenkning gikk imidlertid motsetningene i samfunnet mellom kapital og arbeid. Den kontinentale forestillingen fra Marx til Lenin handlet om fabrikksosialisme. Og selv hos oss var forholdet produksjon og forbruk svakt tematisert. Derfor har vi som forbrukere aldri stått sterkt. Mens den ene interessen etter den andre slo seg sammen i organisasjoner, forble vi ensomme i vårt møte med produsent og handelsmann. Under gjenreisningen etter krigen opprettet imidlertid arbeiderpartiregjeringene institusjoner som skulle sikre forbrukerne varekvalitet. Vi fikk Forbrukerrådet, Institutt for forbruksforskning, Forbrukerombudsmannen, Forbruker-rapporten og Forbrukerdepartementet. Det var for så vidt et ledd i en internasjonal tendens. I USA oppsto fenomenet Ralph Nader. I Norge ble det utviklet et omfattende kontrollapparat. Men til å begynne med var vareknapphet et større problem enn pris, og de politisk initierte forbrukerinstitusjonene fungerte antakelig også bra som middel til å sikre oppslutning om prisøkninger som følge av avgifter og andre markedsreguleringer. Slik sett var de mer et redskap i myndighetenes hånd for å disiplinere varemarkedet i en regulert økonomi enn et redskap for å sikre lavest mulig pris for forbrukerne.

STATSRÅD HANSSEN har tatt veien fra kontroll til konkurranse. Men det første bruddet med det gamle kom egentlig i 1980-åra da Kristin Moe ble leder for Forbrukerrådet. Hun hadde mediekraft som Bjarne Håkon Hanssen og allierte seg med Dagbladet og VG da tabloidene for alvor begynte å opptre som forbrukernes talerør med sine handlekurver og matbørser. Nå skranter forbrukerapparatet fra etterkrigstidas reguleringsøkonomi. Den gamle pris- og trustkontrollen som Dagbladets mangeårige styreformann Wilhelm Thagaard skapte, er blitt til Konkurransetilsynet. Det ble utviklet under nyliberalister som Egil Bakke og Einar Hope, og er mer innrettet for børsen enn for handlekurven. Det er symbiosen mellom politikk og medier som har feiret triumfer denne uka. Den som passer på for oss, er ingen myndighet i et fjernt departementskontor, men en statsråd som likner til forveksling en prisbevisst forbruker som skjenner godmodig fra avisforsidene. For kontrolløren står i stativ ved kassaapparatet.