Hagen og dødsstraffen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Torsdag ble den norske statsborgeren Osman Omar Osman dømt til døden av en irakisk domstol for mordet på sin kone. Dette er første gang siden annen verdenskrig at en norsk statsborger er dømt til døden i utlandet. Riktignok har UDI de siste ukene etterforsket Osman etter mistanke om at han ble norsk borger på feilaktig grunnlag. Han kan ha gitt myndighetene falske opplysninger om seg selv. Men så snart dødsdommen var klar, grep kommunalminister Erna Solberg inn og stanset etterforskningen - prisverdig nok.

-  Det som er viktig nå, er å markere at vi er mot dødsstraff, og at han har rettigheter som norsk borger, sier Solberg til VG. Ingen skal være i tvil om at norske myndigheter engasjerer seg for sine borgere. Men Carl I. Hagen vil noe annet. I «Tabloid» på TV 2 torsdag sa han at han ikke anser Osman for å være nordmann, og i gårsdagens Dagblad bekrefter Hagen at han opererer med forskjellige typer norske statsborgere: «Muligens er han rettslig norsk, men ikke reelt,» sier Hagen. Som om statsborgerskap kan være noe annet enn en rettslig status.

Fremskrittspartiet er også det eneste partiet på Stortinget som mener Norge skal sende folk til land der de kan risikere dødsstraff. «Vi vil ikke at Norge skal bli en slags sikkerhetshage for massemordere,» sier Hagen videre i gårsdagens avis. Dermed bekrefter han at partiet befinner seg milevis fra den humanistiske tradisjonen og de «kristne grunnverdiene» som det bare for noen måneder siden var så om å gjøre for Hagen å bekjenne seg til. I stedet velger han en sleivete populistisk argumentasjon som han tror vil gå hjem hos velgerne. Vi på vår side lider ikke av den samme velgerforakt, og regner med at nordmenn klarer å forholde seg til spørsmål om statsborgerskap og om dødsstraff slik kommunalministeren signaliserer.

Det bør ikke råde noen tvil om Norges holdning til dødsstraff. Når lederen for et av Norges største partier går ut som han gjør, sår han beklageligvis en slik tvil. Da er det desto viktigere at ansvarlige norske myndigheter griper tak i Osman-saken og gjør sitt til at dødsdommen blir omgjort.