Hagen på begge lag

«If not in possession, get in position,» lyder det engelske fotballbudet. Det følger Carl I. Hagen slavisk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FREMSKRITTSPARTIET er uten regjeringsmakt, men har likevel en enestående posisjon i norsk politikk. På partibarometrene er Frp det største opposisjonspartiet. Ifølge MMIs siste måling for Dagbladet i dag ville hver fjerde velger gitt sin stemme til Carl I. Hagen og hans parti om det hadde vært stortingsvalg i morgen. Samtidig er Frp regjeringens fødselshjelper og støtteparti. Det gjør det mulig for Carl I. Hagen å støtte regjeringen det ene øyeblikket, og inngå i opposisjonsallianser mot regjeringen det neste. Det er nok å nevne støtten til regjeringens opplegg for kommuneøkonomi, og alliansen med Ap, SV og Sp om maksimalpris på barnehagepriser. Noen vil hevde at nettopp disse to holdningene avslører en alvorlig inkonsistens i Frp's politikk: Man kan ikke pålegge kommunene å forsere barnehageutbygging for å gi barnehageplass til alle, samtidig som man nærmest sulteftrer kommunene økonomisk. Men slike påstander affiserer ikke Hagen. Dessuten vil han være uenig. Hans favorittkommune har åtte ansatte som påser at private tilbydere forsyner kommunens innbyggere med de tjenester de har rett på. Pengene skal følge barnet og pasienten og strømme fra staten som økonomisk kilde. Om de går via en effektivt styrt kommune blir mindre viktig, bare de når fram til brukeren.

ETTER AT Frp har vokst seg stort og sterkt på innvandringsmotstand, får fremmedfrykten nå næring fra så mange kilder at Frp ikke behøver å øde krefter på den saken. Merkevaren er allerede innarbeidet på markedet. Alle vet at Frp er «best» mot innvandring. Hagen trengte derfor ikke ta ordet «innvandring» i sin munn i sin landsmøtetale i vår. Avsløringene av tvangsekteskap, omskjæring og æresdrap, og konfliktbildet etter 11. september, gir uansett størst gevinst for Carl I. Hagen. Nå hevder selv SV standpunkter i innvandringspolitikken som Frp kan ta til inntekt for sitt syn. Mens bildet tidligere var enkelt: rasister mot politisk korrekte snillister, er det nå mer broket. Ingen demokratisk innstilte mennesker vil finne på å forsvare terrorisme, uansett hva hensikten måtte være og hvilke forklaringer som kan finnes på udådene. Intet rettskaffent menneske vil heller kunne forsvare den middelalderske kvinneundertrykkelsen som finner sted i visse islamske miljøer. Det fører til at argumenter som før bare kom fra ett hold, Frp, nå kommer fra svært mange hold. De som har engasjert seg mest aktivt i debatten mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, deler ikke Frp's politiske syn. Det gjør heller ikke de fleste som heiser fanen for Vestens liberale ideer og modernisme mot fundamentalisme og religiøs fanatisme. Men det som sitter igjen hos svært mange, er at Hagen har hatt rett. Debattene er viktige og må føres. Men effekten er, i hvert fall hittil, økt oppslutning om Frp.

DERMED KAN Carl I. Hagen bruke alle sine krefter og sitt politiske talent til å briljere på andre politikkområder fra sin unike posisjon. Han kan fritt forlange grilling av statsråd Lars Sponheim på grunn av hans håndtering av bopliktsaken på Ågerøya og likevel bidra til at han slipper unna med mild refs. Han kan ubundet av partilojalitet, personalpolitiske og utenrikspolitiske hensyn kjøre knallhardt i saken om Terje Rød-Larsens og Mona Juuls fredspris fra Peres-senteret. Hagens aktive Pro-Israel-holdning i Midtøsten-konflikten lokker dessuten Israel-venner fra KrF, som med regjeringsansvar ikke kan eksponere sitt vennskap like tydelig. Han kan sikre fortsatt flyplass i Vardø, Narvik og Fagernes. Han kan bidra til et historisk barnehageforlik. Han kan sikre statlig eierskap i viktige norske virksomheter. Han kan øse uhemmet av den norske oljeformuen. Og han kan være ren og rank motstander av en ny Opera i Bjørvika. At han foretar atskillige linjeskift på veien, interesserer relativt få.

FORTSATT KAN HAGEN spille på folks generelle misnøye. Han har ikke hatt regjeringsansvar og vil ikke få det i overskuelig framtid, og kan derfor ikke lastes direkte for tingenes tilstand. Ikke desto mindre dreier all politikk seg rundt ham. Regjeringen er avhengig av ham, opposisjonen er avhengig av ham. Carl I. Hagen spiller på begge lag. Ikke rart han scorer mest.