Hagen, som fortjent

Fremskrittspartiet ble i går landets største parti på en meningsmåling. Og Jens Stoltenberg oppnår stadig dårligere kontakt når han snakker om SDØE, overoppheting og den moderne framtida. Velgere lever nemlig i påfallende nær kontakt med de små spørsmål i livet, altså helsa, omsorgen for våre nærmeste, lån til utdanning og boligprisene. Så når flertallet av velgerne foretrekker å lete etter hånden til Carl Ivar midt i det moderne livet, får Stoltenberg som han fortjener.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den som vil forstå Fremskrittspartiets suksess i et nytt årtusen, må ikke stirre seg blind på rasistisk grums, fremmedfrykt og dårlige vitser fra i forfjor om late nordlendinger.

  • Hagens beste kort heter nemlig John Alvheim og har så vidt jeg vet aldri uttalt seg nedsettende verken om pakistanere eller enslige mødre. Gamle, sinte Alvheim med tordenrøsten og sitt bryske blikk under tunge øyenbryn brenner nemlig på vegne av oss alle. Han brenner for de gamle, de syke, de svake, de som trenger det mest, de som ikke får plass, de som ligger nede eller bak skjermbrett i korridorene. Alvheim er Hagens sosialpolitiske talsmann og svikter aldri når det gjelder å uttrykke den harmen vi føler rett som det er og hver for oss når vi opplever at fortsatt er verden urettferdig.
  • Dette har en moderne, yngre og topputdannet politiker som Jens Stoltenberg ikke råd til å overse. For folk flest er ikke større og sterkere enn at vi vet at alle kommer vi til å trenge omsorg. At stort sett går livet ut på å gi og motta omsorg. At den lille samtalen om omsorg sannsynligvis er langt viktigere enn den svære makroøkonomiske forelesningsrekka Stoltenberg hittil har holdt for oss, i et stadig mer glissent auditorium. Det er dette en framtidsrettet politisk modernist må sørge for at noen minner ham på hver eneste dag.
  • Statsministeren må altså snakke som om omsorg angår ham personlig. Som når Gro delte ut fødselspermisjoner, besøkte gamlehjem og snakket om nabokjerringa. Som Bondevik da han løftet prestehånden og samlet ansvaret for de immaterielle verdiene i en egen kommisjon. Som Valgjerd som fortsatt drar poenger når hun hevder at kontantstøtten går til mer samvær mellom foreldre og barn. Som Hagen gjør når han sender Alvheim inn i manesjen som vår felles sosiale samvittighet for å ømme for rettferdigheten.
  • For snart skal trolig også Fremskrittspartiets fremmedfrykt stilne i pensjonistenes rekker. Når de gamle erfarer på egen kropp at innvandrerne er deres siste, eneste og beste venner som omsorgsarbeidere på sykehjemmet, i omsorgsboligen og hjemmetjenesten, skal for alt jeg vet selv en aldrende Vidar Kleppe bifalle at hans generasjon i det minste skaffet seg innvandrere nok til egen velferd, så vidt.
  • Nå snakker vi selvfølgelig om et Fremskrittsparti som aldri har måttet vise ansvar, og som derfor ustraffet og demonstrativt kan forlange sosial rettferdighet med øyeblikkelig virkning, uten å komme i konflikt med det grunnleggende kravet om avviklingen av skatter og avgifter. Men vi snakker også om et parti som faktisk har lyktes i å presentere seg for et flertall som et troverdig alternativ til Arbeiderpartiet når selveste velferden og den sosiale tryggheten skal opprettholdes og utvikles. Dette er bragden. Da politikk gikk over til å handle om global økonomi og internasjonale strukturer, fortsatte Fremskrittspartiet den alminnelige samtalen om det lille livet der folk flest bor, om bensinpriser og sykehjemmet som må komme til en plass nær DEG.
  • Stoltenberg snakker om SDØE, en forkortelse som nesten ingen forstår som ikke skal delta i regjeringens moderniseringsprogram fra en plass på toppen av samfunnet. Han sier de skal modernisere for velferdens skyld, altså for vår skyld. Eller for å si det sånn: Stoltenberg sier velferd mens han plystrer og ser ut av vinduet. Eller for å si det sånn: Det gjør ikke John Alvheim.
  • Alvheim ser rasende rett i kamera og krever rettferdighet på røde rappen, på vegne av oss som bygde landet, altså folk flest. Klart det virker.