Hagen som offer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Carl I. Hagen er sår etter at han har fått kritikk for sine uttalelser om lojalitet og etnisk bakgrunn. Han skyter bredt tilbake: Dagbladet beskyldes for å være barnslig, Aftenposten for å være ekspert på journalistisk manipulasjon mens utenriksminister Jonas Gahr Støre forsøker å mobbe ham til taushet. Hadde alt dette vært sant, ville Hagen hatt god grunn til å henge med geipen. Men slik er det ikke. Dette handler om en nødvendig debatt om rasismens grenser. Derfor er den tidligere FrP-lederen nødt til å konstruere trusler for å fremstå som offer. Det er forbausende hvor modig han er i å forsvare sin egen feighet.

Vi har sett denne forestillingen mange ganger før. Når Carl I. Hagen utsettes for angrep, og hans saklige posisjon er svak, trer han rett inn i offerrollen. Da er han forfulgt, kneblet og mobbet av mediene og politikerne fra de «gamle» partiene. Hvis et utspill derimot slår an og får stor oppmerksomhet, soler han seg i gjenskinnet fra mediene. Dette dobbeltspillet er en sentral del av det som kan kalles Hagens metode.

Denne saken handler ikke om embetsstillinger skal forbeholdes norske statsborgere eller om en visepresident i Stortinget også kan opptre som vanlig komitemedlem og ytre seg fritt. Ingen av delene er omstridt. Kjernen i saken er Carl I. Hagens mistenkeliggjøring av mennesker med en annen etnisk bakgrunn enn den tradisjonelt norske. Ved å stille krav til embetsstillinger om tilknytning til det norske folk, dets tradisjoner og historie - sender han et signal som går langt utover spørsmålet om statsborgerskap. Kan vi stole på folk med norsk pass hvis de har en annen hudfarge eller religion?

Hagens metode handler om å stimulere og utnytte slik tvil, men helst uten å trå over grensen for det anstendige. Denne gangen gikk han for langt, og det gjør ikke saken bedre at mobberen opptrer i rollen som offer. Ingen stiller spørsmål ved Hagens eller Frp\'s rett til å kritisere norsk innvandringspolitikk sønder og sammen. Ingen kan nekte partiet å prøve å vaske seg rein med grums. Men ingen kan heller kreve at vi andre skal legge oss flate i beundring og respekt.