Hagens ansvar

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Et nytt drap, og spørsmålet til politikerne i alle fjernsynskanalene er: Hvordan kan dere stoppe volden nå med en gang? Og politikerne lar seg rive med, for på denne arenaen er det nå Carl I. Hagen som bestemmer hastigheten. Selv statsminister Kjell Magne Bondevik har åpenbart bestemt seg for å løpe like raskt som Hagen, og dermed skal vi nok høre mange forslag til lettvinte løsninger framover mot valgdagen. For når politikerne nå snakker om politiske tiltak på grunnlag av enkeltstående kriminelle handlinger, dreier det seg ikke om kriminalitetsbekjempelse, men om velgere.
  • Det merkelige er at Carl I. Hagen så lett slipper unna med sine populistiske utspill også etterat han er trukket ettertrykkelig inn i varmen av sentrumspartiene. For Carl I. Hagen som har så stor tro på raske og kortsiktige løsninger på voldskriminaliteten, er da vitterlig ansvarlig ikke bare for det statsbudsjettet som gjelder nå, men også for det som gjaldt i 1998. I høst var det han som sterkest kjempet for å redde regjeringen. Han har med andre ord ansvar for den kriminalpolitikken som føres.
  • Det er ved å dele bord og seng med sentrumspartiene at Carl I. Hagen er blitt stueren i norsk politikk. Men makten har sin pris. Det som var akseptabel budsjettpolitikk, også på kriminalpolitikkens område, i desember, er naturligvis akseptabelt også nå. Hagen kan ikke unnslå seg farskapet etter tumultene i senga. Selv ikke Carl I. Hegen bør få lov til å være versting og ansvarlig samtidig.
  • Dessverre har samrøret med overbudspolitikeren Carl I. Hagen også sin virkning på statsminister Kjell Magne Bondevik. Som ham gir han inntrykk av at det finnes kortsiktige tiltak for å hindre slike drap som det som skjedde i Nittedal. Men alle som kan tenke, vet naturligvis at den som ønsker å drepe for å oppnå noe, kan gjøre det når som helst mot hvem som helst. Verken mer politi eller lengre fengselsstraffer hindrer slik kriminalitet.
  • Det som derfor blir resultatet av kortsiktig kriminalpolitikk, er økt kontroll og overvåking av uskyldige. Det er på dette punktet overbudene får følger. Kriminaliteten selv har dype samfunnsmessige røtter som overhodet ikke påvirkes av slike symboltiltak.