Hagens demokrati

Uten å vite det har Carl I. Hagen en oppskrift på hvordan det flerkulturelle samfunnet kan fungere i sitt program. Men så liker han det nok heller ikke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SAMME DAG

som Carl I. Hagen holdt sin famøse tale mot islam og muslimer for medlemmene av den kristne sekten Levende Ord, offentliggjorde Amnesty International en rapport om statsborgerskapslovgivningen i Israel. Loven blir skarpt kritisert, fordi den diskriminerer palestinere bosatt i de okkuperte områdene og palestinere med israelsk statsborgerskap. Palestinere nektes familiegjenforening. Ifølge Amnesty nekter loven palestinere gift med israelere eller innbyggere i Jerusalem rett til å bo i Israel sammen med sine familier.

Myndighetene begrunner loven dels med hensynet til sikkerheten, men - og det er i denne sammenhengen viktigst - dels med at palestinere med israelsk statsborgerskap representerer en «demografisk utfordring»: De truer staten Israels jødiske karakter. Det har de sikkert rett i; jo flere arabere, muslimer eller kristne som får israelsk statsborgerskap og stemmerett, desto større demokratisk innflytelse får de over statens politikk. Israel er virkelig ikke ment å være det som FNs nylig offentliggjorde utviklingsrapport hyller: et multietnisk samfunn. Derfor kunne også Carl I. Hagen så lett foreta feilkoblingen mellom palestinsk terrorisme og islam. Men konflikten i Midtøsten er ingen religionskonflikt. Den er en nasjonalstatskonflikt, slik statsborgerskapslovgivningen viser.

AT ISRAEL

skal være en jødisk stat, er bare en spesialvariant av nasjonalstatstanken, der statens grenser skal sammenfalle med grensene for en nasjonalitet, om denne nå er definert gjennom språk, etnisitet, religion eller det uklare begrepet «kultur». Og den første kampen om nasjonalstaten står om hvem som tilhører nasjonen. Den moderne nasjonalstat ble født sammen med demokratiet, og da synes det som om hele statsdannelsens være eller ikke være avhenger av hvem som har stemmerett. I et partidemokrati vil de forskjellige etniske gruppene lett flokke seg om hver sine partier - og fordi et parti i en gitt situasjon kan få all makt, en makt som samtidig vil true med å undertrykke de andre etniske gruppene, er faren overhengende for at staten skal falle fra hverandre, eller det skal bryte ut etniske konflikter. Det så vi i Bosnia da det første demokratiske valget ble arrangert der. Man stemte etnisk - så brøt krigen ut. Er det da helt utenkelig at et flerkulturelt område kan bli demokratisk?

Absolutt ikke, og ironisk nok har Carl I. Hagen i sitt prinsipprogram oppskriften på hvordan demokratiet kan fungere i et multietnisk samfunn. Den har han hentet fra det flerkulturelle Sveits, den heter «direkte demokrati». Kort fortalt går ideen ut på at velgerne selv kan samle et visst antall underskrifter for å få igjennom en folkeavstemning om en bestemt sak. Systemet er ikke ment å erstatte det representative demokratiet, men å supplere det gjennom å sette konkrete saker foran de politiske partienes ideologiske eller populistiske pakkeløsninger. Og når koblingen mellom parti og politisk makt svekkes, samtidig som demokratiet beholdes, svekkes også koblingen mellom etnisk gruppe og statsmakt. Ifølge Bruno Kaufmann, Norden-korrespondent og president i Initiative & Referendum Institute Europe, er Sveits fortsatt én statsdannelse takket være det direkte demokratiske systemet, som har eksistert i vel 140 år.

CARL I. HAGENS PARTI

er det eneste høyrepopulistiske partiet som har direkte demokrati i sitt program. Men så vil han også legge lista høyt: 10 prosent av de stemmeberettigete må skrive under for å få en sak opp til folkeavstemning; det er ei grense som ligger seks ganger høyere enn i Sveits og ti ganger høyere enn i Italia. Kanskje ikke så rart, for ikke bare vil systemet svekke populistiske partiers innflytelse - deres saker kan behandles én for én, og partiet risikerer å fordampe - , erfaringene fra Sveits viser også at typiske Fremskrittsparti-saker har vanskelig for å få gjennomslag med direkte demokrati. Siden 1922 har samtlige forslag om å begrense antall utlendinger i Sveits tapt avstemningene, seinest i 2000, da et forslag om å begrense antall utlendinger til 18 prosent ble nedstemt. Likeledes har sveitserne frivillig hevet bensinprisen for å finansiere en utbygging av jernbanen, slik at man slapp tungtransport fra og til Sør-Europa gjennom landet.

BILDET ER

selvfølgelig ikke entydig; i California ble kvotering av minoriteter og tospråklighet i skolene avskaffet gjennom folkeavstemninger. Men man må da også ha en diktator i magen om man vil innføre en bestemt form for demokrati for å få igjennom sine fanesaker. Poenget med direkte demokrati er imidlertid at det er saksrettet ; derved mister den tomme populistiske retorikken av Hagens type sin makt. Dernest blir folk tilbudt å ta ansvar for sine valg, hvilket gjør valgene mer modne og veloverveide. Og endelig, det er ikke snakk om noen avstemning som i de såkalte diskusjonsprogrammene på tv: Prosessen med å samle inn underskrifter og deretter argumentere for eller imot en sak er lang. Det kan ta flere år fra forslaget først blir framsatt til det endelig kommer til avstemning. I løpet av den tida blir saken diskutert, belyst og analysert i det offentlige rom, noe som kanskje er det viktigste ved det direkte demokratiet: Folk får i det minste anledning til å bli opplyste og myndige - igjen det motsatte av hva Hagens egen retorikk appellerer til. Der-for er det tryggere å blåse til kamp mot muslimer enn å argumentere for sitt eget prinsipprogram.