Hagens dobbeltspill

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som Dagbladet skrev i går, har partiformann Carl I. Hagens famøse ord om profeten Muhammed ført til at to muslimer i Norge anmelder ham for blasfemi. Hagen kommenterer anmeldelsen med å påpeke at det er ytringsfrihet her i landet, og ved å gjenta sin påstand om at han bare snakket om fundamentalisme, ikke om alle muslimer.

Vi støtter verken blasfemiparagrafen eller noen anmeldelse av Hagen. Vi mener faktisk at det skal være full ytringsfrihet her i landet, men dersom Hagen mot formodning skulle bli dømt, har han seg selv å takke. Det er nemlig den skinnhellige alliansen mellom Hagen og KrF som har reddet den sovende blasfemiparagrafen. Mens Ytringsfrihetskommisjonen foreslo å sløyfe den foreldete bestemmelsen, er den bevart i den innstillingen til endring av Grunnlovens paragraf 100 som regjeringen og Fremskrittspartiet står bak.

Hagens varemerke er dobbeltkommunikasjon. Han satser på at velgerne verken evner å høre etter eller å tenke selv. Hvis han vil ha reell ytringsfrihet i Norge, bør han være motstander av blasfemiparagrafen. Men det er han bare så lenge han selv ikke kan mistenkes for å rammes av den. Så snart han selv trues med å falle for eget grep, blir han plutselig en varm talsmann for ytringsfrihet, nemlig sin egen.

Den samme dobbeltkommunikasjonen finner vi i hans påstand om at han bare snakket om fundamentalister. Men hadde han gjort det, ville han ikke ha trukket religionsstifteren selv inn i sin argumentasjon, og lagt ham ord i munnen om at små barn kunne komme til ham, slik at de kunne utnyttes.

Heller ikke på andre måter nyanserer han sine ord. Han påstår nok at han gjør det, men så snart sjansen byr seg, kommuniserer han sitt egentlige budskap: Alle muslimer er en trussel mot «oss». Derfor kan han si følgende til Aftenposten i går: «Jeg har ikke sett Afshan Rafiq eller Saera Khan demonstrere mot en slik misbruk av Koranen.» Underforstått: de to norske politikerne er på linje med fundamentalistene.

Hagens skitne retorikk og debatteknikk kan bare møtes med opplysning og argumentasjon, noe som også er både forutsetning og begrunnelse for ytringsfriheten. I motsetning til Hagen tror vi at velgerne er mottakelige for det, og ikke bare for usammenhengende appeller til føleri og tankeløshet.