Hagens fisketur

Carl I. Hagen spiller innvandrerkortet igjen. Han får håpe Erna Solberg tror han bløffer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg har ikke såret

noen nå, har jeg det, da? spurte Carl I. Hagen uskyldsblått etter å ha sammenliknet islam med Hitlers nazifisering. Det er som skorpionen skulle sagt: Oops, forgiftet jeg noen, det var ikke meningen.

Hagen kan ikke la være å såre når han går på en talerstol. Det er hans politiske natur. Uten et «dem», har han ikke noe «oss». Men ingen burde la seg såre, for det er ikke personlig ment når han stikker kniven inn og vrir om. Hagen tror ikke selv et øyeblikk, der han sitter nede i vaktmesterboligen sin på Nøtterøy uten en muslim i sikte, at Norge og Europa er i ferd med å invaderes og islamiseres. I motsetning til mange av hans partifeller er ikke Hagen glødende innvandrerfiendtlig. Men han vet at mange velgere er det, og det er godt nok for ham. Når kristenfolket i sekten Levende Ord roper ekstatiske «ja, ja» som svar på hans muslimhets, vet han at han nok en gang har truffet en verkebyll. Den pirker han i til byllen syder av gørr. Neste meningsmåling vil vise at det er nok av «oss» som frykter «dem». Og med sin klare tale, har han minnet de fryktsomme på hvilket parti som har copyright på deres frykt. Jern-Erna får gjerne tøffe seg litt og stenge noen grenser her og der, men hun er og blir en tolerant og sindig Høyre-dame. Ikke noen å gå i krigen med når den tid kommer. Hagen kan de derimot alltid stole på vil lede dem ut i misnøye.

Det kan synes

som Hagen nok en gang har lagt et politisk kinderegg. Han har spilt innvandrerkortet, han har fridd til kristenfolket, og han har fått alle til å rase. Det siste er Frp's varemerke. Partiet lever av å være den utskjelte outsideren som driver antipolitikk. Ingen kan som Hagen spytte ut ordet «politiker» med større forakt. Reaksjonene på tirsdagens primitive tale var akkurat som forventet. Hagen ble fordømt fra alle kanter og blir dermed stående alene som den tapre forsvarer av «folk flest». Den eneste som tør å ta bladet fra munnen og kalle et spett for en spade. Men er det mulig at Hagen denne gangen har bommet og påført seg selv ulivssår?

Den kortsiktige gevinsten i meningsmålingene kan knuse den langsiktige drømmen om regjeringsmakt. Riktignok er politikkens hukommelse det rene Bermuda-triangel, men hvis Erna Solberg var avvisende til Hagen på mandag, ville hun ikke ta i ham med ildtang på tirsdag. Solberg kalte Hagens tale for «billig» og tankegangen hans for «farlig». Talen bekreftet avstanden mellom Høyre og Fremskrittspartiet, mente hun. Men den bekreftet også noe mer enn ideologiske forskjeller. Etter at Siv Jensen i hele denne stortingsperioden har illudert ansvarlig og samarbeidsvillig, bryter Hagen den illusjonen med et brak. Han avslører at han fremdeles er villig til å bruke sine gamle triks. Han vil opptre uansvarlig og opportunistisk, hvis det lønner seg og gir ham oppmerksomhet. Dermed blir det også et spørsmål om tillit. Solberg kan kanskje svelge litt uspiselig retorikk, men bare i visshet om at Hagen også i handling er forutsigbar og til å stole på.

Hagen vet

selvfølgelig at talen ville provosere regjeringspartiene. Han er en mester i å utnytte tomrommet når alle andre politikere har slått av mobilen og dratt på ferie. Men han regner glatt med at alt er glemt når valgresultatet foreligger neste høst og kjøttvekta tipper i hans favør. Hvis Frp får en oppslutning som vil gi borgerlig flertall, skal Høyre ha problemer med å stenge ham ute med henvisning til muslimrøret fra i fjor. I så fall vil Hagen spille et av sine andre faste glansnummer for alt det er verdt; demokratiets fanebærer, voldsomt indignert på vegne av vanvittig mange velgere.

Det er mulig

Hagen får napp på sin fisketur i KrFs farvann, som Kjell Magne Bondevik kalte det. Likevel er det påfallende at Hagen stadig bruker det samme gamle agnet for å få velgerne på kroken. Frp har etter hvert utviklet et bredt politisk register, ikke minst innen helsepolitikken, men når det kommer til stykket, stoler ikke partilederen på at politikken selger. Da velger han igjen å profilere Frp som et ensaks-parti, monomant opptatt av innvandring. Det er arven han gir Siv Jensen.