Hagens forbehold

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det er to måter å se Fremskrittspartiets framgang på. Den ene tar utgangspunkt i partiets program, og da er det ubegripelig at f.eks. nesten halvparten av velgerne i Nord-Norge kan tenke seg å stemme på partiet. Ser man derimot Fremskrittspartiet som en integrert del av det norske politiske systemet, blir velgeratferden mer forståelig. For i regjering vil Carl I. Hagen oppdage at det er mange bindinger på den politiske styringen. Et stort og velfungerende byråkrati og et komplisert nettverk av nasjonale og internasjonale avtaler gjør det umulig å gjennomføre en statsøkonomisk revolusjon.
  • Det må være dette som begynner å gå opp for Carl I. Hagen også. Jo nærmere makten han kommer, desto mer uklar blir han. Etter den formidable framgangen i Nord-Norge var det plutselig viktig å dempe inntrykket av at de statlige overføringene til Nord-Norge skal kuttes. Nå opererer Hagen med forbehold i liten skrift, vel egnet til å gi ryggdekning om virkeligheten en dag skulle banke på hos ham.
  • Det er nok denne tolkningen som ligger til grunn for den enorme tilstrømningen til Frp som skjer akkurat nå. Folk tror ikke at Carl I. Hagen vil gjennomføre hva han har sagt at han vil gjøre. De ser bort fra at partiet egentlig startet som «Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». De merker seg kritikken av svikt i helse- og sosialsystemet. De legger vekt på at Hagen vil bruke offentlige penger, ikke at han vil kutte ned på dem.
  • Det bærer derfor galt av sted om vi tolker meningsmålingene dit hen at det norske folk er blitt skattenektere og rasister. Folket er ikke verre nå enn før, og Carl I. Hagen gjør klokt i å moderere sin politikk. Likevel vil vi advare velgerne mot å leke med tanken på å bruke Fremskrittspartiet for å gi uttrykk for sin frustrasjon over den politikk som føres. Selv om Hagen allerede nå signaliserer at han vil føre en mindre ekstrem politikk enn partiet har stått for i mer enn et kvart århundre, er det rikelig rom for dramatiske endringer. De vil verken gagne folk flest eller distriktene.