Hagens første akt

I Stortingets operaspill er Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen i ferd med å få regien på en scene han ikke vil ha. Det er omtrent som å overlate bibliotekene til bokbrennere. Men Hagen er like lite å bebreide som en flokk femåringer som slippes ut i en knusktørr skog utstyrt med fyrstikker. Dessuten, det er ikke uten videre gitt at han vil sette fyr på alle operaplanene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går kveld la Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité fram innstillingen i operasaken, og ettersom ingen av forslagene ser ut til å samle det nødvendige flertallet, er det fritt fram for en velkjent såpeopera i hagensk regi. Om han ikke vil ha scenen, kan han jo danse på den mens operatilhengerne slår hverandre maktesløse med all sin velvillighet overfor opera og byutvikling.

Carl I. Hagen har sagt at han i en gitt situasjon kan tenke seg å stemme subsidiært for Bjørvika-alternativet. Det betyr paradoksalt nok at han i teorien kan bli den som redder Operaen. Forutsetningen er at avstemningen i Stortinget skjer på en måte som gjør at han kan begrunne det på en troverdig måte, og at Fremskrittspartiets gruppe ikke knebler ham i den subsidiære stemmegivningen. Det er stor uenighet om dette i gruppa. Saken skal behandles i dag, men det ville være ulikt Hagen om han allerede nå skulle frasi seg muligheten til spillets gleder.

  • Det mest sannsynlige er imidlertid at ingen av de framlagte forslagene får flertall, og at det som er blitt kalt for århundrets viktigste kultursatsing, kan ende med seier for det lille kulturfiendtlige mindretallet på Stortinget. Det vil være en tragedie, dessverre også en komedie, som det gjerne blir når all verdens gode hensikter mer og mer forvandler seg til tung prestisje.
  • Spillet om Operaen dreier seg etter hvert like mye om hvem som skal få skylda for at det ikke fattes vedtak, som positivt å sørge for at det gjøres et vedtak om å bygge en ny stor nasjonal kulturinstitusjon. Det er et klart flertall for en ny opera, men ettersom uenigheten om sted synes å bli mer og mer uløselig, blir det like viktig å redde det kulturpolitiske ansiktet.
  • Arbeiderpartiets forslag om at Stortinget først skal gjøre et prinsippvedtak om bygging av opera, er et godt eksempel. Det går regjeringspartiene og Høyre imot, fordi de ønsker å knytte avgjørelsen direkte til ett bestemt sted. De mener forslaget er parlamentarisk fiksfakseri utelukkende beregnet på å binde dem til Bjørvika-alternativet i neste omgang. Men stemmer regjeringspartiene og Høyre mot et generelt vedtak om å bygge opera, vil det straks blir ropt fra Arbeiderpartiet: Svarteper. Det vil selvsagt bli returnert: Arbeiderpartiet har med åpne øyne stilt seg og Stortinget i denne forutsigelige situasjonen.
  • Uansett blir det en avstemningsthriller i Stortinget 16. juni. De siste kortene kan gi overraskelser, skjønt det er vanskelig å se hvor de skal komme fra. Til sjuende og sist, og når han har fått danset fra seg, kan Hagen neppe ha det sittende på seg at han har bidratt til bygging av en opera i Bjørvika, der de totale kostnadene er svært usikre. Derfor kan det tenkes at noen fra regjeringspartiene i siste sekund, og når alt er prøvd, kan si ja til Bjørvika-alternativet, for å berge Operaen og troverdigheten, og fordi de vil ha lokalpolitisk støtte. Men akkurat nå virker det ikke særlig sannsynlig at noen vil gi sin støtte til et flertall som så kan styre en så viktig kulturpolitisk sak mot Anne Enger Lahnsteins vilje. Enda mer utenkelig synes det at Arbeiderpartiet lar representanter bryte ut på en måte som gjør at partiets eget forslag lider nederlag.
  • Vestbanen er det sikreste. Men selv ville jeg ikke nølt med å hoppe mot Bjørvika om alternativet er ingen ting. Det siste vil være en politisk fallitt, og operasaken vil få stempelet «utsatt på ubestemt tid». I store byggesaker betyr det gjerne tjue år. Og skulle det bli Bjørvika, får Jagland sørge for at regningene blir betalt selv i disse innstrammingstider.

Sånn kan de fortsette mens Hagen danser, og en kunstarts utøvere og tilhengere fortviler.