Hagens geniale konsept

Carl I. Hagen har hatt en enkel oppskrift på sin suksess. Den går ut på å ta for seg en del av velgerne av gangen, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er merkelig at ingen riktig har knekket den berømmelige Frp-koden. For Carl I. Hagen har aldri lagt skjul på sin metode. Når han nå har varslet sin avgang kan han smile i sitt skjeggløse ansikt over alle nyttige idioter som har hjulpet ham og partiet fram til makt, innflytelse og berømmelse. Vi nevner i fleng: Martin Kolberg som startet jakten på Frp-koden, Magnus Marsdal som skrev en hel bok om den hemmelige oppskrift, mediene som er som skapt for Frp og politisk korrekte motstandere som har brakt ham i sentrum ved enhver gitt anledning.

Hagen selv har bare passet på å appellere til en del av folket av gangen. Eller riktigere sagt: til en del av vår sjel av gangen.

Han har appellert til den frustrerte siden i oss. Alle kan være det iblant. Noen er det hele tida. Vi trenger noen å skylde på, noen å rette harmen mot. Hagen og hans Frp appellerer til bilisten i oss med sin påståtte motstand mot bompenger, høye bensin- og bilavgifter. Frp har siden tidenes morgen klaget over alkoholavgiftene, som gjør at øl, vin og sprit er så mye dyrere i Norge enn andre steder. Vi kan alle ergre oss over vinpriser, særlig på restaurant.

Denne kakestykke- eller kafeteriametoden gjør at partiet når oss alle, i svake øyeblikk.

Det er også forklaringen på at Frp’s standpunkter alltid – jeg gjentar alltid – har gått seirende ut av de noe uhøytidelige avstemningene som har vært arrangert i TV2s Holmgang når et debattpanel har diskutert et aktuelt tema. Tar du en bit av virkeligheten, stiller spørsmålet ledende og skarpt, så er flertallet forutsigbart.

Det er også derfor Frp har vært for økt bruk av folkeavstemninger. De vil nødvendigvis dreie seg om enkle greie problemstillinger, hvor vi blir bedt om å svare ja eller nei. De er, i likhet med de fleste avstemninger, anonyme. Ingen avkrever oss noe helhetssyn. Vi får lov til å ta stilling til en sak uten å stå til ansvar: For eller mot. Og vi stemmer med magen.

Mens partiet var på fosterstadiet var det den skattetrøtte delen av vår sjel partiet appellerte til. Hagen været med neseborene da han hørte Anders Langes budskap.

Men de skatteleie var ikke mange nok til å utgjøre et stort og bærekraftig parti. Han måtte få flere med seg, dersom det skulle bli sving på sakene. Han måtte gå dypere ned i folks sjelsliv og røre i folks frykt for det ukjente.

Slik ble Frp alle innvandringsmotstanderes parti. Det fikk appell også hos dem som av og til understreker: «jeg er ikke rasist, men…».

Per Fugelli var nylig ute med et forsvar for landets helsepolitikere. Han mente den generelle klagingen og sytingen over påstått kritiske tilstander i helsevesenet hadde tatt overhånd. Han forsvarte helhetstenkende politikere og et tross alt velfungerende helsevesen.

Men som regel blir helsevesenet kritisert. Man finner et ulykkelig offer for svakheter i systemet, gir så mikrofonen til Frp’s leder av sosialkomiteen, eventuelt en lege på budsjettjakt, og presenterer seerne for verdens urett mot dette ene, ulykkelige menneske.

Mediene har som regel nok med å presentere en sak av gangen, som oftest belyst fra begge sider, men gjennom valg og vinkling vil selve nyheten ligge i den påståtte eller begåtte urett. Frp har vært best til å utnytte mediesamfunnets logikk. Den fragmenterte virkelighet, det enkle og oversiktlige perspektiv. Og ble derfor snart velferdspartiet utstyrt med sareptas krukke. Ingen lidelse for liten, ingen omsorg for sparsom til at partiet ikke kunne stille seg på de lidendes side. Penger har Hagens parti alltid hatt nok av. Pensjonsfondet renner jo over.

Dermed har partiet fingrene i et stort segment. De gamle og syke.

De siste åra har partiet markert seg ved å stille seg på utsida av flere brede forlik. Det blåser av handlingsregelen for bruk av oljeformuen. Det ble ikke med på pensjonsforliket, og står fritt til å kritisere det. Forliket handler jo om en forsiktig innstramming i pensjonsutgiftene og et krav om at flere må jobbe lenger for å oppnå fulle rettigheter. Egentlig en upopulær reform som har politiske kostnader.

Det samme opplever vi med klimaforliket. Frp står utenfor. Forliket vil før eller siden kjennes på hver enkelts lommebok. Hvem har skylda for det? Alle andre partier enn Frp.

I valget mellom palestinere og israelere har Frp gjort et klart valg. I valget mellom politi og røver likeså. Det samme gjelder valget mellom opera og folkekultur. Partiet har aldri vært tvunget til å tenke helhet, eller å kompromisse.

Men det øver seg på makt i lokalpolitikken. Og skremmer ikke velgerne vekk. De får fornyet tillit der det er i posisjon. Sannsynligvis fordi det ikke rir kjepphester eller prinsipper. Og løser sak for sak. En bit av gangen med fuktet finger i været og utspilte nesebor. Frp-koden.