Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Hagens hardkjør

Når Hagen griller Kristin Krohn Devold på sterk varme, øker han også temperaturen under Ap og SV.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR CARL I. HAGEN blir aggressiv og uhøflig overfor en kvinnelig forsvarsminister fra Høyre, er det noe i gjære. Da er det fordi vi skal oppfatte ham slik. Da pønsker han på noe. Da driver han Frp\'s lange valgkamp. Nå har riktignok Hagens mann i forsvarskomiteen, Per Ove Width, helt siden avsløringen av milliardsprekken i Forsvaret vært minst like offensiv i sin kritikk og skepsis mot Krohn Devold som eksempelvis Ap\'s Marit Nybakk. Men Hagen har tross alt en helt annen agenda enn Nybakk og hennes sjef Jens Stoltenberg. Etter en lang periode med partiutrenskninger og ansvarliggjøring av partiet, er Frp\'s hovedmål å bli en troverdig regjeringspartner for Høyre. Så seint som søndag, dagen før høringen, understreket Frp-nestleder Siv Jensen på Frp\'s landsstyremøte at det er mer som samler enn som skiller Høyre og Frp. Og forsvarspolitikken er definitivt blant de områder hvor partiene lett burde kunne bli enige. Likevel går Hagen rett i strupen på Krohn Devold. Han er krass, irritert, vil ha ja-nei-svar og fraber seg lange og tidkrevende forklaringer som belaster hans egen taletid i manesjen.

HVORFOR GJØR han dette? Isolert sett fordi han i likhet med svært mange velgere vil ha et skikkelig svar på hvordan Forsvaret få dager etter jul kan oppdage at de har brukt en milliard kroner mer enn man trodde like før jul. Den 20. desember trodde forsvarsledelsen at regnskapet for 2004 var i balanse. Midt i januar kom det fram at budsjettsprekken var på 941 millioner kroner. Hagen ville dessuten få Krohn Devold til å innrømme at hun har rettet baker for smed når hun lar avtroppende forsvarssjef peke ut to ansvarlige for noe forsvarssjefen og hun selv har det øverste ansvaret for. At generalinspektøren for Hæren, Lars J. Sølvberg, og administrerende direktør i forsvarets logistikkorganisasjon Erik Hernes må stille sine plasser til disposisjon, oppleves som urettferdig langt inn i Forsvaret. Det er en utbredt oppfatning at de er blitt syndebukker og offer for et uferdig økonomistyringssystem som er påtvunget ovenfra. Denne oppfatningen styrkes når det kommer fram at statsråden har fått klare advarsler mot tempo og omfang i omstillingsprosessen.

INGEN TROR FOR ALVOR at kontrollkomiteen vil uttrykke mistillit til Krohn Devold. Det skyldes først og fremst den politiske situasjonen. Selv om Kjell Magne Bondevik ikke har tatt henne aktivt i forsvar, opptrer KrFs medlem i kontrollkomiteen, Modulf Aukan, betryggende for hennes del. Han gir henne, i likhet med Høyres medlemmer, lissepasninger av noen spørsmål, som hun tjener på å få. Det er alltid den politiske opposisjon som griller statsråden i slike sammenhenger. Denne forutsigbare rolleoppsetningen irriterer Hagen. Han har i alle år ment at statsråder som gjør en dårlig jobb eller sover i timen, bør straffes som andre samfunnsborgere. I hvert fall når det passer ham. Men det er ikke så enkelt i vårt parlamentariske system. Her vil mistillit til en statsråd rette seg mot hele den sittende regjering, med mindre statsministeren ser seg tjent med å ofre statsråden. Det vil ikke skje. Endringer i regjeringen er statsministerens enerett. Derfor ender slike runder gjerne med at kontrollkomiteens flertall nøyer seg med å rette kritikk mot statsråden, men ikke så sterk kritikk at det oppfattes som mistillit. Statsråden på sin side beholder livet, men får riper i lakken, og øker risikoen for å bli skiftet ut ved et seinere høve. Men det vil ikke skje mens stormen raser rundt vedkommende.

NÅR HAGEN LIKEVEL velger å kjøre hardt, øker det temperaturen i hele situasjonen. Alle kjenner Hagens syn på betydningen av Stortingets kontrollfunksjon. Ingen kan være helt sikker på om han vil la partitaktiske hensyn veie tyngst. Statsråden vil merke ubehaget. Men også Ap og SV. Er Hagen villig til å gå lenger i sin kritikk enn dem? Og hvor sikre kan de være på at ikke regjeringen vil oppfatte kritikken som mistillit? Hvem må til sjuende og sist redde statsråden fra mistillit og det politiske miljø fra en situasjon?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media