Hagens hopp

Med usvikelig politisk teft innledet Carl I. Hagen Fremskrittpartiets valgkamp med å kombinere to saker som Oslo-boere er opptatt av: innvandring og boligmangel. Samtidig drar han nytte av at det er langt enklere å framsette en gal påstand enn å beriktige den.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

La oss forestille oss at en hobbyastronom takket være retorisk begavelse og oppsiktsvekkende teorier har skapt bølger i fagmiljøet. En kveld møter han, som vi for enkelthets skyld kan kalle Karl I. Hagen, til tv-debatt med en professor fra Astrofysisk institutt: «Byråkratekspertene, som lever av skattebetalernes penger, må slutte å kaste blår i øynene på folk,» sier Hagen. «Alle med vettet i behold ser jo at jorda er flat!»

  • «Nå er den så stor,» begynner professoren, «at man ikke ser krumningen sånn uten videre. Man må nok...» «Du fortsetter med tøvet,» avbryter hobbyastronomen. «Jeg har også vært i Australia. Der var det ingen som gikk med hodet ned.» Osv. osv. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at urimelige påstander, om de er av jorda-er-flat-typen, eller dreier seg om at det er legitimt å stjele i afrikanske kulturer, der tyvene blir beundret - som Fridtjof Frank Gundersen har hevdet - har langt større underholdningsverdi og tiltrekningskraft enn en møysommelig tilbakevisning. Fakta, statistikk og forbehold er kjedelige saker.
  • Carl I. Hagen minner om Erich von Däniken, som i 70-åra skrev flere bøker om at jorda gjennom tidene har hatt besøk av vesener fra andre planeter. Han fortolket nær sagt alle gåtefulle arkeologiske funn og religiøse kildeskrifter i dette perspektivet, og framsatte raskt en hel serie påstander det ville ta mye tid og arbeid fra eksperter på flere fagområder å imøtegå. Også Hagen utnytter potensialet som ligger i at ubegrunnete påstander uttales raskt, mens det tar tid å vurdere dem på alvor. De «fremmedkulturelle» han ser bak hver politiske busk, er dessuten langt mer truende enn E.T.
  • Siste utspill er at de høye boligprisene i Oslo skyldes byens innvandrerbefolkning. Nei, unnskyld, dét vokter han seg vel for å si: Den skyldes innvandrings politikken . Frp kritiserer nemlig aldri den enkelte innvandrer, påstår Hagen med indignasjon. Og lukker vi ørene for Vidar Kleppes påstander om at kriminaliteten fra innvandrerne truer det norske og at muslimer og muslimske innvandrere vil fjerne kristenkorset av flagget, har Hagen stort sett sine ord i behold. I alle fall på det bokstavelige plan.
  • Men han er som en hardingfele - for å holde oss til et nasjonalt bilde han selv sikkert setter pris på. Hver streng har sin understreng, hver tone er dobbelt. Han kan ikke ta avstand fra sirkus Kleppe og Hedstrøm, fordi de uttaler seg som privatpersoner, mens han er partiets innvandringstalsmann - og sanker stemmer på både anstendighet og uanstendighet. Han insisterer på at det er de andre partienes innvandringspolitikk som gjør det umulig for unge å etablere seg i Oslo, men må vite at hans påstand gir resonans i de mest grumsete lag hos folk: Negeren på hjørnet er skyld i at jeg bor så dårlig.
  • Som om han, eller andre av de mennesker som har krysset Norges grenser de siste åra, bare er i Oslo for å bo. De jobbene Oslo-boerne i stadig større utstrekning ikke vil ha, besettes av byens innvandrerbefolkning. Hadde ikke de vært her, ville vel finnmarkinger, askerværinger eller andre innflyttere ha kjørt byens drosjer og busser, og vasket kontorene. Men de hadde neppe slått seg til ro med å bo så trangt som dagens innvandrere gjør. Hvis de da ikke var blitt drevet til byen av Frp's kutt i jordbrukssubsidiene. Det ville skapt alvorlige boligproblemer i storbyene.
  • I søndagens VG påpeker eksperter på boligmarkedet at Hagen tar feil når han gir antall innvandrere i Oslo skylden for boligkrisa. Deres opplysninger finner Hagen irrelevante; han forbereder nok neste urimelige påstand, som snart vil overdøve imøtegåelsene av den som nå svirrer i mediene. «En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare,» lyder et gammelt ordtak. Lykkelig den tid da dårene nøyde seg med å spørre, og ikke insisterte på selv å svare.