Hagens jubileum

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I dag markerer Frp-formann Carl I. Hagen 25-årsjubileum som politiker i særklasse. Partifeller, politiske konkurrenter og presse er invitert til Grand Hotel i Oslo i den forbindelse. Der vil han høste anerkjennelse som den dyktige politiker han er. Men Hagen må fortsatt tåle at politikere fra andre partier markerer tydelig avstand til ham og Frp. Dels fordi de konkurrerer om de samme velgerne, men også fordi de fleste av dem er grunnleggende uenige med ham på viktige områder.
  • Hagen er Norges første rendyrkede mediepolitiker. Han forsto tidlig at velgerne finnes på torget, på markedet, i sofaen og ikke bare i møtelokalene. På den måten har han nådd de politisk hjemløse masser som har gitt ham den makt og innflytelse han har i dag. Fra sin evige opposisjonstilværelse har han visst å spille på folks misnøye med de etablerte politikere, enten de har skrevet ut for høye skatter, sluppet inn for mange utlendinger eller tatt for lett på lovbrudd og kriminalitet.
  • Fremskrittspartiet kan derfor ikke unndra seg merkelappen «protestparti». Protesten mot den politikken som har vært ført fra den til enhver tid sittende regjering har vært partiets og Hagens politiske grunnlag. Men ved å kombinere protest med alternative forslag til løsninger har han maktet å få ry på seg som en som tar folks hverdagsproblemer på alvor. Samtidig er Hagen en maktpolitiker som har holdt kustus i eget parti. Han har brukt partiet som sitt redskap, omdefinert politikken som han har villet og rensket ut politiske motstandere som ikke har villet lystre ham. Bare partiledere som klarer å beholde makten, kan arrangere 25-årsjubileer som partieier.
  • Men Hagens suksess må også forklares historisk. I Hagens periode har politikken overlatt stadig mer til markedet. Det har passet godt til hans liberalistiske ideologi. I det samme tidsrommet har Norge blitt et multikulturelt samfunn, noe Hagen har sett og utnyttet. Og i Hagens periode har Ap, og den tradisjonelle industriarbeiderklasse, tapt sitt generasjonslange hegemoni i norsk politikk. Alt dette har gitt ham godt spillerom.