Hagens livsverk

Et enkelt scenario: En norsk politisk observatør tar opphold i Amazonas-jungelen et par år uten mulighet for kontakt med omverdenen. Ved hjemkomsten hører han Carl I. Hagen tale til partiets landsstyre på Voksenåsen. Der plasserer Hagen Høyre til høyre for Fremskrittspartiet og inviterer seg til ansvarlige budsjettforhandlinger med sentrumsregjeringen og gjerne regjeringssamarbeid med Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre. Ville han tro det ørene hørte?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I politikken er alt mulig, og som Lenin har sagt: «En levende organisasjon må uopphørlig gi folk noe å snakke om.» Men ingen behersker dette uforutsigelighetens spill som Carl I. Hagen. Vi lever nok i en historieløshetens tid der politikernes hovedoppgave er å holde mediene med nyheter. Men når Carl I. Hagen parkerer Høyre ute på uansvarlighetens ytterste populistiske fløy og forbereder oss på å ville aksle trøya som framtidig statsråd, har selv han overskredet det som var mulig å tenke før ferden f eks gikk til det indre Brasil.

  • Når denne tilsynelatende sensasjonelle omplassering i det politiske terrenget likevel ikke vekker så stor oppmerksomhet, må det skyldes at det heller ikke for politiske observatører lenger er så sensasjonelt med dristige sprang i politikken. Og rett skal være rett: Den politiske rabulist har også tidligere funnet seg en trygg havn innenfor ansvarlighetens lune skjærgård. Einar Gerhardsen, Carl I. Hagens store forbilde, talte revolusjonens sak til han fikk staten i fanget etter 2. verdenskrig. I Tyskland sitter fra i dag yrkesdemonstranten og den politisk provokatøren Joschka Fischer som utenriksminister. Kanskje Carl I. Hagen simpelthen er i samsvar med det normale mønsteret?
  • Likevel skjer tingene nå så fort at det som gjaldt for bare få år siden ikke er gyldig i dag. Ofte er det glemt. I internasjonal litteratur om populistiske høyrepartier er vanligvis Fremskrittspartiet plassert blant de halv- og helfascistiske bevegelsene av Le Pen-typen. Carl I. Hagen har gjort store anstrengelser for å befri seg fra denne statsvitenskapelige kategoriseringen. Og så seint som i høst fikk han Det kgl. norske utenriksdepartements stempel på at partiet slett ikke representerte noen utfordring for vårt demokrati slik en FN-rapport påsto.
  • Nei. Fremskrittspartiet er en del av den generelle norske politiske enighet om de grunnleggende tingene. Gjennom den trauste, men engasjerte John Alfheim er partiet blitt den sterkeste pådriveren for økte bevilgninger for eldre og syke. Hans Røsjorde har vært garantisten for at staten brukte nok penger på Forsvaret. Og nå er han til og med blitt fylkesmann. Fremskrittspartiet er vokst inn i det norske system.
  • Dermed er partiet også blitt et av alle andre utgiftspartier. Det forbindes knapt med sin opprinnelige kamp mot avgifter, skatter og offentlige utgifter. I dag snakker Carl I. Hagen ugjerne med forakt om byråkrater og inkluderer seg selv når han snakker om politikere. Appellen til fremmedfrykt er dempet ned, og selv om Siv Jensen taler nedsettende om lensmannen i Finansdepartementet som trenger et kurs i rentepolitikk, så er det pensjonisters særfradrag som framføres som partiets viktigste krav i statsbudsjettet. Og det går det vel an å snakke selv med Gudmund Restad om?
  • Det skjer mye med de fleste av våre partier nå ved starten på den postindustrielle æra. Men Fremskrittspartiet representerer ikke de postmoderne sakene som miljøvern, likestilling mellom kjønnene og fargerikt fellesskap. Fremskrittspartiet er partiet for dem som provoseres av disse nymotens sakene. Slik splitter Carl I. Hagen de tradisjonelle partiene, og særlig Arbeiderpartiet. Det er ikke uten rett at han sier han står for de tradisjonelle sosialdemokratiske verdiene.
  • Men fortsatt er partiet knyttet sterkt til personen Carl I. Hagen. De trekk partiet foretar i den løpende politiske prosess, må sees i lys av hans ambisjoner, ønsker og ærgjerrighet. Han fører sitt parti snart hit, snart dit, provoserer fram kabinettsspørsmål om våren og framstår som regjeringens redningsmann om høsten. Han plukker litt fra den ene og mer fra den andre. Han er som de industriledere som aldri blir mette av å kjøpe opp. Og som Erik Tønseth lever nok også Carl I. Hagen med stor fallhøyde. For tida begynner å renne ut for ham. Han har enda et stykke å gå før han for alvor er inne i regjeringsvarmen.