Hagens sesjon

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Stortinget tok sommerferie i går etter en begivenhetsrik vårsesjon. På overflaten har det ikke vært mye dramatikk. Bondeviks nye regjering har aldri vært truet. Det reviderte nasjonalbudsjettet ble vedtatt med støtte fra Fremskrittspartiet uten nevneverdige endringer. Regjeringen har også lidd nederlag, slik en mindretallsregjering må regne med. Men nederlagene er kommet i saker som har vært uventet, sett på bakgrunn av valgresultatet sist høst. Og det spesielle er at opposisjonspartiene på Stortinget har slått seg sammen og tvunget fram vedtak som ikke har stått på regjeringens dagsorden. Det er et nytt innslag i det parlamentariske systemet.
  • Med rette har mye av oppmerksomheten vært rettet mot Fremskrittspartiet og Carl I. Hagens ulike snuoperasjoner. Dette gjelder også på områder som hittil har vært betraktet som prinsipielt viktige for Frp, slik som nedsalg av statlig eierskap og motstand mot sterkt subsidierte barnehager. Enda mer tydelig enn før har vi sett at partileder Hagen omgås prinsipper etter innfallsmetoden. Bare innvandringspolitikken ligger fast.
  • Men det dramatisk nye som har skjedd denne sesjonen, er at Frp har laget allianser med de andre opposisjonspartiene på Stortinget. Gamle skillelinjer er brutt, det gir ingen mening lenger å snakke om en venstre- og høyreside i norsk politikk. Uberegneligheten er blitt det eneste faste holdepunktet. Dette gjør regjeringsarbeidet vanskeligere enn før. Det kan regjeringen tåle. Men større ting står på spill. Vi er på vei mot et avindustrialisert samfunn, og denne utviklingen har skutt fart denne våren. Det er en utvikling de færreste ønsker, men som få gjør noe for å stoppe. Og regjeringen kan lett komme i en såpass umulig situasjon at den må sette foten ned.
  • I dag har regjeringen såpass begrenset handlingsrom at den umulig kan la seg drive lenger på denne galeien hvis den skal beholde et snev av styring og lederskap. For det er regjeringen som uansett må ta ansvaret for de vedtakene som blir satt ut i livet. Derfor kan den ikke bare være en kasteball for Carl I. Hagen og prisgitt hans utsvevende lyster. Det må regjeringen omsette i praktisk politikk til høsten ved å legge opp til et samarbeid med Arbeiderpartiet om statsbudsjettet. Et videre avhengighetsforhold til Hagen er altfor kostbart og risikabelt. Det har denne våren vist oss.