Hagens tale

Dette er talen Stein Erik Hagen holdt i Vålerenga kirke i dag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tale Vålerenga kirke, 12.03.00

v/ Stein Erik Hagen

God søndag.

Jeg er glad for at sokneprest Einar Gelius har invitert meg hit til Vålerenga kirke for å tale. Det er spennende å bruke kirken som et fora for meningsutveksling.

Jeg har registret at det er overraskende for mange at jeg i dag skal stå her i Vålerenga kirke for blant annet å snakke om grådighet. Mange mener at jeg sitter i glasshus når jeg er kritisk til deler av den grådighetskulturen som vi ser utvikler seg og preger mediabildet i dag. Og jeg kan ha en viss forståelse for den reaksjonen. Jeg ble selv noe overrasket da henvendelsen kom.

Men i liket med alle andre foreldre, ønsker jeg at mine fire barn skal vokse opp og få en trygg og god fremtid - og det dreier seg ikke bare om privatøkonomi, men også om et fellesskap med omsorg, kjærlighet, respekt og ansvar.

Et hvert menneskes trygghet er selvsagt basert på at vi skaper et samfunn hvor toleranse og mangfold må være grunnlegende verdinormer. Alle må kjenne seg like verdifulle uansett kjønn, hudfarge, livssyn og tro, helse, alder og seksuell legning. I Guds bilde er vi alle like verdifulle,- og Han har skapt oss alle av den samme kjærlighet. «Du skal elske din neste som deg selv», lyder Herrens ord.

Spørsmålet er, - har vi et samfunn hvor mangfold og respekt for enkelmenneskets integritet preger hverdagen?

Jeg savner i hvert fall toleranse for egenart. Egenart og personlighet er det som setter farge på individer og derigjennom samfunnet. Vi må lære oss å dyrke frem egenarten og kreativiteten hos hverandre. Ikke være redd for annerledesheten. Ikke ekskludere den. Vi reiser verden rundt for å oppleve ulike kulturer og få andre impulser. Men , - er det ikke slik at her hjemme står bygdedyret å skuler mistenksomt på alt som er annerledes? Dette bygdedyret som finnes i like stor grad på Holmenkollen som på Otta, har også en fetter i Jante. Dette representerer jo det værste i oss. Smålighet, trangsynhet, misunnelse og sladder er ikke egenskaper vi holder frem som positive. Men allikevel er dette en del av vår kollektive personlighet. Dette er holdninger som er destruktive for et hvert samfunn. Hvordan skal vi bli åpne og tolerante når slike holdninger florerer?

Alle har krav på den samme plattformen og de samme muligheter. Samfunnet har gjennom skolen ansvaret for at ingen blir stående igjen på perrongen når utdannelsestoget går. Men skolen har også plikt til å sørge for at talentene får blomstre. Det ligger ingen konflikt i dette, bare utfordringer. Og i tillegg til å utdanne elever både i pratiske og akademiske fag, har skolen et pedagogisk ansvar for å fremme respekten for menneskeverdet, motarbeide fremmedfrykt og styrke toleranse og respekt for annerledeshet, herunder homofili, - dette ansvaret deler hjemmet og skolen blant annet med kirken!

Homofilidebatten har vært og er vanskelig for Den Norske Kirke Her står ulike bibeltolkninger mot hverandre, - slik det var for noen år tilbake da temaet var kvinnelige prester, skilsmisse og gjengifte. Også i homofilisaken må en vel godta at ting kan ta litt tid.

For meg handler denne saken ikke bare om seksuell legning eller ulik bibeltolkning, men først og fremst om menneskeverd og toleranse. Omsider har kirken akseptert at noen har homofil legning, - at de faktisk er skapt slik av Gud. Til tross for det så mener kirken fortsatt at våre homofile brødre og søstere ikke skal få velge det de fleste av oss ser på som en gave, nemlig; et samliv med et annet menneske man elsker og er glad i. Jeg vil nesten bruke uttrykket; hjerterått når en vet at kirken med dette rammer medmennesker som ofte har hatt en meget ulykkelig og forvirret oppvekst og ungdom. Noe vi jo rett og slett kan lese ut av selvmordstatistikken. Det plager meg å måtte si til mine barn at den kirke jeg gjerne ser at de tilhører opptrer på en så umenneskelig måte. Kirken kan da ikke forsette på denne måten. Er dette en sann kirke?

Jeg vil ikke på noen måte underkjenne de teologiske dilemmaer kirken må forholde seg til, men i det øyeblikk den slutter å forholde seg til sin samtid blir den ekskluderende - og det må kirken aldri bli.

Enhver debatt som omhandler Statskirken reiser spørsmålet mellom stat og kirke. Jeg er for Statskirken. Ganske enkelt fordi jeg nærer en dyp tillit til demokratiet som prinsipp. Og den eneste måten å øve sann demokratisk innflytelse i kirken, er å kople den opp mot det demokratiske system. Noe forenklet kan man si utnevnes den kirkelige ledelse av Regjeringen som igjen velges av folket. På denne måten kan man over tid bidra til å forme en kirke som er i takt med tiden og i takt med folket - en kirke alle kan tro på.

Det er derfor et tankekors at det var en moderne tenkende, kvinnelig biskop - i seg selv en utopi for ganske få år siden - som tok den første og største støyten i homofilisaken. Det mot og den styrke hun viste imponerte meg. Og de holdninger og uttalelser som kom fra deler av Den Norske Kirke i kjølvannet av hennes standpunkt - skremte meg. Jeg tror få mennesker med medmenneskelig innlevelsesevne har kunnet unngå å sette seg inn i Rosemarie Køhns teologiske, moralske og etiske dilemma. Personlig er jeg overbevist om at hennes standpunkt er trygt forankret både i teologien, moralen og etikken.

Rosemarie Køhn burde være et forbilde for mange - det er mange i kirken som burde være det. Men hvem er forbilder i dagens samfunn?

Da jeg var gutt var det brannmennene på Grefsen brannstasjon som var de store forbildene. Eller Kupper`n. I dag vil guttene på Grefsen bli børsmeklere eller datamillionærer.

Å være brannmann var, med stål i blikket, å fare av gårde med ulene sirener i rød bil, med gul hjelm og svart regntøy for å sloss mot flammene og redde mennesker og verdier - det var forbildet det! Poenget mitt er at heltene i dag først og fremst er de som tjener masse penger. Det virker som det bare er en ting som er bedre enn å tjene masse penger - er å tjene masse penger veldig fort. Jo fortere jo bedre! Pressen har også et stort ansvar når det gjelder å gi mennesker idealer. Brannmenn var gårsdagens helter, mens pengefolket er dagens. Men er ikke de reelle heltene de som har omsorgsarbeid som sin oppgave, - lærere, sykepleiere, politi, hjemmehjelpere og så videre. Dette er yrker som i mange miljøer er i ferd med å få et lavstauspreg. Her må det en aktiv innsats til for ikke bare å bedre disse yrkesgruppers arbeidsvilkår, men også for å synliggjøre deres svært viktige samfunnsmessige innsats og betydning.

Vår tids idealer er penger, vellykkethet og materialisme. Ungdom som skal gjøre sine veivalg i livet får en helt skjev fremstilling av hva verdier og status egentlig er. Den evige fokuseringen på økonomi overskygger mange ganger viktige verdidebatter. Litt forenklet kan man si at før var penger et middel for å nå målet. Og målet var velstand og trygghet for alle. I dag kan det virke som penger alene er blitt et selvstendig mål.

Men grådighet handler ikke bare om penger. Jakten på personlige ytre opplevelser er også blitt en del av dagens bilde. Og jeg undrer meg ofte på hva denne jakten på ytre opplevelser skal kompensere for?

Er det et forsøk på å flykte fra virkeligheten eller kompensere for manglende indre opplevelser.

Det er med stor bekymring jeg registrer at en stadig større andel av oss blir hengende efter i den velstands- og kunnskapsutvikling som har skjedd i vårt samfunn de senere år. Vet dere at mer enn 7% av Oslos befolkning lever under fattigdomsgrensen?

Dette er ikke bare en alvorlig problemstilling som angår oss alle, - det er uakseptabelt! Vi-kulturen som jeg vokste opp i er blitt til jeg-kultur. På seksti- og syttitallet var fellesskapstanken mye sterkere enn i dag. Jakten på penger og suksess har bidratt til det, men også jakten på personlig realisering og karriere er en viktige faktorer.

Når jeg nå av alle står her og snakker om disse temaene, så er det vel noen av dere som sikkert er ganske forundret. For mange vil nok mene at jeg klokelig burde holde munn. Men også jeg må jo ha lov til å være opptatt av samfunnsutvikling og sosial rettferdighet. Det kan jo ikke være slik, at det å ha god råd skal diskvalifisere en fra å delta i samfunnsdebatten. Jeg mener selvfølgelig ikke at det er galt å tjene penger. For meg er det viktig å understreke at verdier må skapes før de kan fordeles.

Det å være en stor bedriftseier med virksomheter over hele landet innebærer et stort ansvar for arbeidsplasser, samfunnet, miljøet og den generelle aktivitet. For å sikre velferdsstaten trenger vi gründerene og investorene, - som med sin arbeidsinnsats og risikovillige kapital kan bidra til å utvikle nye bedrifter både innenfor gammel og ny økonomi. Det jeg er kritisk til er det kjappe, smarte, pyramide-spillet på Børsen, som i seg selv verken skaper arbeidsplasser eller varig verdi for fellesskapet.

Kirken har en viktig rolle å spille - og en stor mulighet til å tilby et alternativ til denne grådighetskultur. Kan man la kirken bli en trendsetter - for å bruke et moderne uttrykk? Kirken burde ha alle muligheter til å tilby nettopp det alternativet mennesket trenger til denne utvendige opplevelses-spiralen. Nemlig den indre opplevelses-spiralen. Kirken må ta tilbake sin posisjon som etisk premissleverandør for mennesket. Mennesket har mer enn noen gang behov for kirkens etikk og idealer. Selv føler jeg meg hjemme i Den Norske Kirke. Den gir meg ro, tilhørighet, stabilitet og trygghet. Kirken er for meg et sted å søke trøst, støtte og styrke.

Til avslutning har jeg lyst til å lese de tre siste linjene av et Garborg dikt som stod i Aftenposten i går;

Skalet av alle ting kan ein få for pengar.

Men ikkje kjernen;

Den er ikkje for pengar fal.

Takk for oppmerksomheten.