Hagens trumf

Det blir ikke noe regjeringsskifte i høst uten Carl I. Hagens aktive støtte. Men det vil bare Hagen snakke høyt om.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN ØVELSE i norsk politikk foran valget til høsten går ut på å snakke minst mulig om at aktiv støtte fra Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet er en forutsetning for dannelsen av en borgerlig regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister. På Hell drev Kristelig Folkeparti åndemaning rundt sentrumsalternativet kombinert med utstrakt persondyrkelse av partiets avtroppende storhet Kjell Magne Bondevik. Bondevik er blitt tvunget av sentrumskameratene og oss i mediene til å ta gjenvalg til det som blir hans siste stortingsperiode. Han var også i tvil om han skulle la seg velge til den inneværende perioden. I dag er det nesten glemt hvor liten tro han den gang hadde på Lahnsteins sentrumsregjering.

SELV IKKE Bondeviks «plan A», som i år er sentrumsalternativet, lar seg realisere uten aktiv støtte fra og en politisk avtale med Fremskrittspartiet. Carl I. Hagen, som selv er en politiker på tampen av sin karriere, vet dette bedre enn noen når han samler sin selvskuddskadde flokk til landsmøte i Folkets Hus i dag. Selv med tirsdagens MMI-måling på 13,3 prosent, som er to prosent dårligere enn valget i 1997, er det disse prosentene som gir borgerlig flertall. Og Bondevik nøkkelen til statsministerens kontor.

INGENTING tyder på at Jens Stoltenbergs regjering lar seg drive ut av regjeringskontorene av noe annet enn at den får et flertall i Stortinget mot seg som mistillit eller i en sak som statsministeren velger å gå på. Men et slikt flertall lar seg ikke mobilisere uten Fremskrittspartiet, med mindre partiet havner på Senterpartiets nivå i valget.

Det er all grunn til å tro på Carl I. Hagen når han stiller som betingelse at det føres politiske samtaler som munner ut i en avtale, før han vil inngå i et slikt flertall. Carl I. Hagen er en ganske ordholden politiker. Han gjør nesten alltid det han sier han vil gjøre, uansett hvor mye kjeft han får. Og han har hittil hatt nerver til det.

Det er kanskje forståelig, men kan vel ikke sies å være avklarende, når Kjell Magne Bondevik og andre sentrumspolitikere ikke klart erkjenner at en regjering der Arbeiderpartiet ikke er med, kun kan dannes ved Carl I. Hagens og Fremskrittspartiets hjelp.

I ÅR kommer ikke Carl I. Hagens hjelp gratis, selv om meningsmålinger i stup, utrenskninger og sexskandaler i partiet har tvunget ham til å moderere standpunktet fra i fjor høst om at Frp bare vil støtte en regjering der partiet selv er med. Etter partiets selvskapte «annus horribilis» er nøkkelrollen som Bondeviks «kingmaker» et sentralt element i den valgkampen Frp starter med landsmøtet denne helga. Landsmøtet kommer til å vedta det programmet som den nå utmeldte Fridtjof Frank Gundersen har pusset opp for partiet. Det er målsydd etter den vedtatte strategien om å søke regjeringsmakt, og inkluderer til og med en menneskerettighetserklæring som ble tatt inn for å fendre av den tyngste rasismekritikken mot partiet.

MYE ER JO SKJEDD siden disse vedtakene ble fattet og dette programmet ble skrevet. Kostnadene ved stuereingjøringen i partiet ble mye høyere enn det Hagen hadde tenkt seg, men med et flertall i partiets organer i ryggen har han gjennomført det han satte seg fore. Midt i mediestormen og stupende meningsmålinger har han sikkert angret på det han satte i gang. Men nå er det gjennomført, tidsfristene er gått ut, og Hagen trøster seg med at i september er allting glemt. Verstingene i stortingsgruppa er redusert fra en uregjerlig fraksjon på sju til to kanarifugler i bur. Bare Øystein Hedstrøm og Jan Simonsen kommer tilbake til høsten. De to kommer verken til å skape store problemer for Hagen under dette landsmøtet, eller seinere i valgkampen. Tvert imot kan de bli nyttige å ha like før valget den 10. september, når Hagen finner tida inne til å komme med de innvandringspolitiske utspillene som skal sikre at de ekskluderte og utmeldte Vidar Kleppe, Fridtjof Frank Gundersen og Dag Danielsen ikke får sjansen til å rappe deler av den innvandrerfiendtlige stemmeblokken som hittil har stemt Fremskrittspartiet, med seg over til Det Liberale Folkepartiet.

Og da tror Hagen at Fremskrittspartiet starter på 15 prosents oppslutning, og kan vinne 8- 10 prosent i tillegg til med en vellykket valgkamp.