Hagens utilsiktede

Carl I. Hagen kan med sitt angrep på Bondevik ufrivillig bidra til at sentrumspartiene finner sammen igjen, i opposisjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CARL I. HAGEN har på mesterlig vis klart å manøvrere seg inn i sentrum av nok en valgkamp. Det mesterlige ligger i at han lå i skyggen av de to erklærte regjeringsalternativene som valgkampen skulle handle om. I stedet handler den nå om ham. Hans tilbaketrekning av støtte til Bondevik har gitt valgkampen et helt annet innhold enn de fleste trodde i vår. Selv om Hagen har rykte for å være uforutsigbar, har han vært så krystallklar i sitt «morn\'a Kjell Magne», at vi må tro ham. Han har forankret det i sitt parti og gjentatt det mange ganger. Håndgranaten er for lengst kastet og detonert, og den ødelegger alle forhåndsstrategier. Bondevik er blitt en statsminister på oppsigelse. Samarbeidspartiene vil nødvendigvis rives av indre spenninger, og framtida er blitt høyst usikker for hele den borgerlige fløyen. Hvordan skal en regjering se ut etter valget? Fortsatt er det ett alternativ på venstre side ved en rød-grønn valgseier. Men ved et borgerlig flertall fins det flere. Og ett av alternativene har man foreløpig ikke dvelt særlig mye ved. Nemlig at Hagen, ved sitt ultimatum, bidrar til at sentrumspartiene igjen nærmer seg hverandre og utgjør en liten, brysom, men mektig allianse på midten i Stortinget.

EN SENTRUMSREGJERING er utenkelig med den oppslutningen KrF, Senterpartiet og Venstre kan tenkes å få. Partienes mandatgruppe i Stortinget var altfor liten til å være styringsdyktig da Bondevik ledet sentrumsregjeringen. Med 42 representanter bak seg var det eneste sikre man kunne si om et forslag fra regjeringen, at det ikke ville få flertall. Sentrumspartienes skjøre makt hvilte på at de splittet opposisjonen i to og hersket på grunnlag av en nærmest selvutslettende fleksibilitet og på delvis nåde fra sine vekslende alliansepartnere.

MEN SOM GRUPPERING i Stortinget vil 25- 35 mandater være betydelig. Den kan bli større enn Høyres, Frp\'s og SVs grupper. Den vil samlet kunne sikre en mindretallsregjering fra Ap, eventuelt Høyre, støtte i mange saker - til en svært høy pris. Og den vil utgjøre en konstant trussel mot enhver mindretallsregjering. Samtidig kan sentrumspartiene sakte bygge seg opp og slikke sine sår.

EN SLIK UTVIKLING forutsetter at de borgerlige partiene får flertall, og at Bondevik trekker seg. Det kan skje som følge av flere ting. Bondevik kan, som han allerede har varslet, vurdere valgresultatet for KrF som så svakt at han i samråd med Dagfinn Høybråten finner ut at KrF har mer å hente fra en vippeposisjon i Stortinget enn i et framtidig regjeringssamarbeid med Høyre. En slik vurdering er nærliggende hvis KrFs gruppe får en oppslutning under 8 prosent og nærmest blir halvert. Et Venstre under sperregrensen vil også medvirke til en slik vurdering. Dagens konstellasjon vil bli enda mer Høyre-dominert enn den er i dag. KrFs misjon i maktpolitisk forstand er å være et sentrumsparti, også fordi partiets velgermasse er spredt over hele den sosioøkonomiske skalaen. Gjør KrF et godt valg, gjenstår muligheten for at Hagen gjør alvor av sine trusler og aktivt kaster ham. Det kan skje ved et mistillitsforslag, som må få støtte av de rød-grønne, eller ved behandlingen av budsjettet. Jens Stoltenberg har sagt at det er ulogisk for ham å være redningsmann for en regjering han har drevet valgkamp mot.

SKJER DETTE, knuses Hagens drøm om mer innflytelse og mest sannsynlig også Ernas drøm om å bli statsminister. Jens Stoltenbergs drøm om å styre med et flertall i Stortinget bak seg, blir skutt ut i det blå. Og Kristin Halvorsen blir ikke minister, så nær hun enn var. SV kan belage seg på å konkurrere med sentrumspartiene om å være et forhandlingsparti. Hvis Bondevik gjør som han har sagt og anbefaler at det største opposisjonspartiet danner regjering, vil Stoltenberg sannsynligvis gjøre det. Det vil under de gitte omstendigheter være KrF som avgjør om han får den nødvendige støtten i Stortinget til å etablere den, og tilstrekkelig ro til å holde på et par år. Velgerne vil oppleve situasjonen som et møte med fortida. Og de vil gjespe og lure på hva vitsen er med deres stemmegivning og samfunnsengasjement. I den politiske andedam, derimot, fins det ennå mange som vil fryde seg over mulighetene til nye kriser og nytt maktspill. Godt valg!