Halvveislandet

Norges befolkning er én prosent av EUs. Hvor mye særbehandling har vi da krav på?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MOTSETNINGEN i den gryende norske debatten om EU er om Norge er halvveis inne eller halvveis ute. Så enten man er for eller imot, kan man være enige om at den andre halvparten av Norge befinner seg der man vil den skal være, enten det er inne eller ute. Spørsmålet er om det spiller noen rolle.

I går kom EUs kommissær for fellesskapets kontakt med omverdenen, Chris Patten, til Oslo for å si at problemene for halvveisland vil øke når EU blir større. Han spådde voksende skepsis i de nye medlemslandene til at land som vil være halvt inne og halvt ute, får fordeler på områder der de er inne, og unngår ulemper der de er ute. Kjøttvekta vil gjøre seg enda sterkere gjeldende når det er 480 millioner mennesker i EU og 4,8 millioner i de tre EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein.

CHRIS PATTEN sa at han ikke stilte denne sammenlikningen opp som en trussel, bare som en konstatering. Det er likevel klart at EU, høflig, men bestemt, har aktivisert seg på en ny måte i forhold til halvveislandet i nord. Men det var vi som vekket den sovende hunden, faktisk nei-regjeringen til Kjell Magne Bondevik, mens Knut Vollebæk var utenriksminister. Som svar på EUs vedtak om å utvikle et samarbeid også i forsvars- og sikkerhetspolitikken som inntil da hadde vært NATOs domene alene, sendte Bondevik-regjeringen et bastant krav i mange punkter til EU om full norsk deltakelse i alle de besluttende organer som fellesskapet kunne tenkes å opprette.

Reaksjonen fra Brussel og medlemslandenes hovedsteder kom gradvis og forsiktig, men bygde seg opp til at den finske presidenten Martti Ahtisaari på besøk her i Oslo satte foten nokså udiplomatisk ned og sa at det er EUs mening at det skal ha konsekvenser å ikke være medlem. Siden har en rad EU-politikere, inkludert flere svenske, sagt det samme om Norges forhold til EUs forsvarsprosjekt.

DET NYE NÅ er at EUs talsmenn gnir et liknende budskap inn også i forhold til det indre marked som Norge er tilsluttet gjennom EØS-avtalen. En ting er å si at Norge ikke får fulle rettigheter på et nytt samarbeidsområde i EU. Noe helt annet, og langt tøffere, er det når en EU-kommissær kommer til den norske hovedstaden og sier at en inngått og løpende avtale kommer til å bli alvorlig svekket, kanskje undergravd, i løpet av de nærmeste årene.

EU-tilhengeren Jens Stoltenberg kan nok synes det er helt ok at dette problemet blir framstilt i klar tekst, slik kommissær Patten gjorde på NHOs årskonferanse for en lydhør og tettpakket mannsdominert forsamling i SAS-hotellets store sal, men statsminister Stoltenberg må samtidig love å gjøre alt han kan for å «redde» EØS-avtalen. Han vil absolutt ikke diskutere med noen hvor svekket EØS-avtalen kan bli før den må erstattes av en ny løsning bedre tilpasset et EU som omfatter hele det geografiske Europa med yttergrenser mot Balkan, Ukraina, Hviterussland, Russland og Norge.

EU-DEBATTEN er i gang, og skal man dømme etter tema og tone hos NHO i går, handler den mer om utviklingen i og rundt EU-prosjektet, og mindre om når Norge skal sende ny søknad om medlemskap. Det innkalte nei-gisselet til denne grådressforsamlingen av ja-menn, skarpskodde Anne Beathe Kristiansen fra Senterungdommen, slo fast at EU er på langsom, men fast kurs mot føderasjonen, med økende makt til de store landene på bekostning av de små. Og hun har svenske P.G. Gyllenhammar som alliert i denne observasjonen. For øvrig fant hun ja-folkets sutring over at nei-folket har flertall ganske «patetisk».

DET ER ET FAKTUM at mens Norge har plassert seg halvveis inne eller ute av et EU i dramatisk utvikling etter at Berlinmuren raste, Warszawapakten gikk i oppløsning og Sovjet ble nedlagt, er det norske folk like uberørt og delt på midten, med et vedvarende overtak for nei-siden. Hva som skal til for at folket skal bevege seg slik at det oppfyller landsmøtevedtaket i Arbeiderpartiet om en «klar endring», vet da fåglarna. Men før det skjer, vil altså ikke Stoltenberg yppe til en krig om norsk medlemskap som han vet han vil tape.