Hamsuns metode

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Det skrives mye god norsk skjønnlitteratur for tida. Bøker skrevet av debutanter eller forfattere som kommer med bok nummer to og tre. Bøker som holder et imponerende høyt litterært nivå uten å være smale. Dette er forfattere som fortjener langt mer oppmerksomhet – og flere lesere enn de kommer til å få», skrev Dagbladets litteraturkritiker Cathrine Krøger i en kommentar på mandag.

KRØGER PÅPEKER en trend som er tydelig over hele åndsverksfjøla: Kunstverkene er mange. Markedet er mett. Og nåløyet inn til vindusplassen er trangere enn på lenge. For unge, ukjente debutanter blir ofte turen mot toppen av isfjellet derfor i overkant glatt.

«Nicolai Houm debuterte med en kritikerrost roman. Han har nå skrevet en glitrende novellesamling. Men hvem har hørt om Nicolai Houm?», spør Krøger videre i sin kommentar.

Ikke jeg. Og siden jeg ikke har hørt om ham, siden ingen av vennene mine har nevnt ham, siden ingen har tipset meg om ham på Underskog.no, opprettet en Facebook-gruppe om ham, eller omtalt ham i en eller flere blogger eller tidsskrift, siden ingen tabloidaviser har publisert provoserende/interessante/idiotiske oppslag om ham, så ser jeg – satt på spissen – lite poeng i å bry meg om ham. Hvorfor skulle jeg?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jo, Nicolai Houm skriver kanskje godt, og det å lese ham vil muligens inspirere. Men på den annen side publiseres det et enormt antall bøker hvert år, et stort antall kritikerroste bøker som kriger om min oppmerksomhet, for ikke å glemme den monstrøse bunken med storslåtte/viktige/sjelsberikende romaner fra foregående årtier som man «bare må lese» før man ligger under torva, til at jeg skal gidde å lese en debutant som ikke engang makter å skape interesse og blest rundt eget navn og forfatterskap. Vi lever tross alt i ei tid der det å skape oppstuss aldri har vært enklere.

«ERLEND LOE er et furubord i norske hjem. Enkel å montere. Slitesterk og ubehjelpelig firkantet i formen», skrev Ari Behn i et leserinnlegg i Dagbladet tidligere i år. Angrepet på Loe var en del av Behns flerfrontskrig denne våren, der han i tillegg til å ta diverse oppgjør med ymse bekjentskap minnet oss på at han en gang i tiden – før prinsesse og påfuglservice – var en selverklært del av den nye vinen. Merkelig nok hadde ikke Behn ei bok å selge denne gang. Det hadde derimot Bård Torgersen da han 10. mars i år, over to helsider i denne avis, ironiserte over Tore Renbergs selvprofetiske, underlige tekst, som hadde stått på trykk et par dager tidligere. Den nokså ukjente Torgersen fikk raskt spalteplass i landets aviser, og omtale og besøkstid på landets viktigste kulturprogram på TV. Oppmerksomheten rundt Torgersen toppet seg da en av Norges mestselgende forfattere, Jo Nesbø, kvesset pennen og sende et stykke tekst til Dagbladet, der han blant annet skrev: «Det er selvfølgelig ingen saklig grunn til å tillegge Bård Torgersen andre motiver enn å være så oppriktig opprørt over Tore Renbergs uttalelser om seg og sitt, at han setter seg ned og forfatter to sider om det. Men det er selvfølgelig mye morsommere – om enn blodig urettferdig – å lage en konspirasjonsteori om kommunikasjonseksperten som har lekt seg med case-et; hvordan få oppmerksomhet rundt en bokutgivelse i et beinhardt marked hvor alle slåss om spaltecentimeter og TV-sekunder. Og har gjort følgende kortanalyse: Medias oppmerksomhet er fokusert om personer, ikke saker. Om forfattere, ikke bøker. Om kjendiser, om nødvendig en kjendisforfatter. Om personkonflikter, ikke sakskonflikter.».

NOE NESBØ har rett i. Og selv vet å benytte seg av. Nå skal ikke jeg gå inn i en debatt om medias sneversyn, men heller trekke linjer tilbake til 1516, og til den italienske poeten Pietro Aretino.

Aretino reiste som ung mann til Roma. Han var rak i ryggen og våken i blikket. Målet var å livnære seg som poet og skribent. Dette var ei tid lenge før innkjøpsordninger og forfatterstipend, og uten å vite med sikkerhet, kan vi anta at Aretino i sine yngre dager ikke hadde til smør på brødet. Men den unge poeten var selvsikker som få. I beste Machiavelli-stil valgte Aretino seg pave Leo X som målskive, og skrev satiriske tekster om den aldrende paven og hans spesielle vennskap til elefanten Hanno. Tekster som han siden hang på gatehjørner over store deler av Roma. Og mens latteren runget over byen, fikk den kløktige poeten bein å stå på.

Det bringer oss omsider til kjernen i denne artikkel.

I MORGEN, MED mørk dress og skråsikker mine, vil skuespiller Jørgen Langhelle gestalte Knut Hamsun anno 1891. Han vil stå bak talerstolen på Litteraturhuset i Oslo, framføre høydepunkter fra det litteraturteoretiske foredraget Hamsun turnerte med i Norge i 1891, og tale den norske litteraturen midt imot. Fra nord til sør gjestet 32 år gamle Hamsun tolv norske byer, der han tok et høylytt oppgjør med Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie – de største forfattere Norge hadde fostret – og introduserte den litterære modernisme, der han selv var spydspiss.

Hamsun hadde returnert til Norge fra Amerika og København. Han hadde opparbeidet seg et ry som en taler av rang, og med «Sult» hadde han hadde høstet ros fra danske og norske kritikere. Nå skulle han stadfeste sitt navn og rykte, og rydde plass til seg selv i utstillingsvinduene. Som han selv sa det til de 700 – deriblant Henrik Ibsen – som hadde møtt opp i Kristiania for å høre ham:

«Det er om norsk litteratur jeg vil tale i aften, og det jeg har å si vil nok komme til å forundre. Må jeg få lov til, innen jeg begynner, å gjøre oppmerksom på at det jo ikke er min anmassende hensikt å forsøke på å lage en litterær skole nu ved disse par tre foredrag. Det formår jeg ikke, og det vil jeg ikke; jeg ville det ikke, selv om jeg kunne, selv om jeg hadde krefter til det. Tvert imot, jeg vil angripe skolene, og jeg vil prøve å gjøre det begripelig for Dem at jeg har rett til å angripe dem. Jeg blir overhodet så angripende, så nedrivende i aften som mulig, men jeg vil også gjøre et forsøk på å bygge opp noe i stedet – som det seg hør og bør. Jeg ber altså om at det ikke må forarge Dem altfor meget med en gang at jeg i aften – naturligvis bare efter fattig evne – rydder gamle tomter. For jeg har noe som jeg må ha plass for, men som det slett ikke er plass for hvis det ikke ryddes. Så trangt synes jeg at jeg finner det innen den verdensberømte norske litteratur.»